Karin – en kjærlighetshistorie

Hva har Baudelaire, Bukowski og Bibelens skrifter til felles? De er alle ført i pennen med hjelp av kong Alkohol. Bli med på verdenslitteraturens største fylletur, skriver Dagbladet i en interessant artikkel om alkohol i verdenslitteraturen. I denne bloggen finnes det også historier som omhandler fyll, barer og alkoholinntak. Dette er en av disse historiene.

Karin – en kjærlighetshistorie

Noen øyeblikk senere flyttet han seg fra den gode utsiktsplassen, nær utgangen, og bort til selve nerven, bardisken. Foruten den mørkhårede kvinnen som stod bak baren med det sjarmerende smilet, var det tre andre personer i lokalet.
En arabisk utseende mann, en engelskmann med et par usedvanlig store briller, pluss han selv.
Hele lokalet bar preg av mexicansk jalla. Treinteriør, en og annen kaktus, glorete Corona neonlysskilter, samt tequila flaskene som stod linet opp som en eksekusjonspeletong i hylla bak den vakre bartenderen.

”Alle slike steder ser helt like ut, like jævlige”, tenkte han der han satt og drakk av et glass whisky. Pilsglasset var tomt, og bartenderen kom bort og lurte på om han ville ha en ny halvliter. ”Selvfølgelig, kan jeg få bomme en sigg av deg også?”.

Det var flere år siden han hadde sluttet å røyke, men akkurat der og da, det øyeblikket, virket som et godt tidspunkt å falle tilbake på sigarettkarrieren. Det virket som et passende tidspunkt å gjenoppta kampen for kreft.
Han fyrte opp siggen og nøt følelsen av giften som spredde seg i lungene da han iunhalerte det første trekket. Deretter sendte han en tykk og virvlende røykring over bardisken. Ringen gikk i oppløsning da den traff tappekrana med Tuborg og Carlsbergs velkjente logoer.

”Fy faen, så deilig”, tenkte han.

Røyk, pils, livet er bra.

En god del kaffe, en hel masse pils og omtrent en kartong sigaretter senere, da de var nære på å ha løst alle verdensproblemene, spurte araberen:

Vil du møte jenta mi?

Araberen og engelskmannen med de tåpelige brillene satt og diskuterte forretninger. Forbanna dataprat.

”Fylla og forretninger hører ikke sammen, best å holde kjeft”, tenkte han, og slo heller av en prat med bartenderen.
”Bor du på hotellet her?” undret hun.
”Rom 301”
”Første gangen du er her?”
”Antageligvis. Mulig jeg har vært her tidligere, men er sannelig ikke sikker. Får jeg bomme en røyk til av deg?”
”Ja, selvfølgelig. Du røyker mye?”
”Egentlig ikke. Normalt røyker jeg bare hasj, men ingenting betyr noe i den store sammenhengen så derfor har jeg begynt å røyke igjen”.

Et par kom inn og satte seg ved et av bordene. Bartenderen var raskt på plass med en meny og et hyggelig smil. Samtidig mumlet engelskmannen med de tåpelige brillene noe om at han burde gå til sengs, reiste seg, og nærmest ramlet ut av lokalet.

”Ute av synsfeltet, ute av sinn” sa han lavt til seg selv mens han fyrte opp siggen han nettopp hadde bommet, sendte nok en røykring over bardisken og snudde seg mot araberen.

Araberen var velkledd, i dress, iført solbriller, og tygget på en tannpirker og skrev på en laptop.
Selv var han kledd i svart bukse, vinrød genser med tribaltattoo mønster på ermene, en svart kortermet skjorte utenpå. Og han hadde på seg en svart hatt, omtrent en slik som detektivene brukte i de gamle 70-talls detektiv tv-seriene.

”Så, hva er din historie?” Spurte araberen da han tittet opp fra laptopen og to kaffekopper.
”For å gjøre en lang historie kort: Jeg sitter i baren, på en hotellrestaurant, drikker øl og satser på å bli dritings før jeg krabber tilbake til hotellrommet”.
”Interessant”.
”Ja visst faen”.

Det virket nesten som om han var den eneste turisten i området, ikke araberen altså, men han selv. Mer enn tretti mennesker var blitt drept bare de siste to ukene, så de få reisende som befant seg i området nå var antagelig slike som han.

Sære mennesker som ikke fryktet å bli sprengt, eller å bli skutt.
Ikke den verste måten å si farvel på, sikkert ikke den mest behagelige heller.
En bombe, en kule, et bilkræsj, kreft. Det spiller ingen rolle, har tiden først kommet så har den kommet. Desto tidligere, desto bedre.

De satt der en god stund. Folk kom og gikk som statister på et tv-sett. Mennesker i alle former og fasonger. Vakre, stygge, stille, pratsomme, edru, fulle, sultne, bråkete. Mange mennesker, mange historier…
Den eneste personen som utmerket seg i den evige flyten av statister var en mørkhåret, nydelig kvinne som kom sammen med sine foreldre. De satte seg ned og spiste middag, Tapas.

”Perfekt utseende, perfekt kropp, helt utrolig deilig! Synd jeg bare ser henne denne ene gangen i mitt bedritne og meningsløse liv”, tenkte han. Han blunket til henne da hun var på vei ut. Blunket ble besvart med et søtt, sjarmerende smil, og en mild, deilig parfymeduft lå igjen i luften etter henne da hun passerte. I et tiendedels sekund angret han bittert på at han ikke hadde fulgt et av sine utallige innfall: Kastet seg på knærne og bedt hennes far om hennes hånd. Men, han var smertelig klar over at svaret etter stor sannsynlighet ville ha vært et høflig, men bestemt nei. Eller kanskje en beskjed om å dra til helvete?

Han ergret seg også over det faktum at mennesker til stadighet må opptre så jævlig rasjonelt, og diskuterte dette en stund med sin nye arabiske venn, før temaet dreide over til kvinner. Slik det jo ofte gjør når menn møtes, i en bar, på en kafe, eller hvor de enn møtes.

”Hvordan er damene i landet ditt?”, spurte araberen.
”Stort sett blonde”.
”Kult”.
”Nei, blir like lei av det som av alt annet”.
”Lei? Av blondiner?!”.
”Ja visst. Ikke mange mørke skjønnheter hjemme, slik som det er her”.

De to unge herrene satt slik, diskuterte damer, filosofi og politikk.

Du kunne se at han ble litt usikker, og liksom ikke visste helt hva han skulle svare, men en tenkepause og en røykring senere kom svaret:

”Ja, klart jeg vil møte jenta di”.
”Bli med meg”.
”Hvor i helvete skal vi nå?” mumlet han, og fulgte litt motvillig etter araberen.

De gikk bort i gangen og inn en dør, som førte til dassen.
Og der! På en liten dass, i en hotellrestaurant, der møttes de for første gang!

Hennes skjønnhet var ubeskrivelig. Hun var rett og slett noe av det vakreste han noensinne hadde sett! Ja, om mulig, vakrere enn den mørkhårede kvinnen som spiste middag med sine foreldre. Han holdt henne ømt i sine hender og følte en deilig følelse spre seg i kroppen.

En deilig, varm følelse som fikk alle hårene på kroppen til å reise seg, og som fikk hjertet til å pumpe raskere, hardere.

”Ikke bli forelsket nå” sa araberen.
”Hvordan kan jeg ikke bli forelsket i noe så skjønt?”
”Ja, jeg vet hvordan du føler det”.
”Hva er hennes navn?”
”Hun heter Karin”.
”Karin? Det var et vakkert navn. Jeg tror nok jeg er forelsket. Kan jeg prøve en runde?”
”Kanskje en annen dag, ikke i dag, du er for full”.

De stod der en stund, ikke så veldig lenge. Nok til å bli litt kjent med hverandre, føle hverandre, lengte etter hverandre, fysisk og psykisk.
”På tide å si adjø til hverandre nå, dere vil møtes igjen” sa araberen.

Karin var litt kald og tilbakeholdende, men han ga henne allikevel et lite kyss før de gikk tilbake til baren der de satte seg og bestilte en ny runde.

”Hvor mange millimeter?”
”Ni millimeter” svarte araberen.
Og det var historien om Karin.

Les også:
Det blå hølet
Lucky Strike