Svømme med delfiner i Eilat

Psykedelisk fisk i Eilat

100 norske turister er innlagt på sykehus i den israelske badebyen Eilat etter å ha blitt matforgiftet. De norske turistene begynte å føle seg dårlige da de krysset grensen til Israel tirsdag. Ifølge avisen Ynet.co.il har turistene trolig blitt matforgiftet mens de oppholdt seg i den jordanske badebyen Akaba. Tidligere i sommer befant vi oss også i Israel, heldigvis uten å måtte avbryte ferien, men vi ble også syke i Jordan (les innlegget fra Jordan “Der hvor Moses så det hellige land“)
Vi bestemte oss for å fly innenriks fra Ben Gurion (Tel Aviv) til Eilat. Flyturen var kjapp, ca 35 minutter flytid, og det var ganske spektakulært da flyet rundet spissen av fjellene ved Eilat før det landet, bokstavelig talt, midt i byen! Flyturen går så raskt at den kan oppsummeres omtrent slik: Take off – få servert en cola – drikke colaen – lande. Vi landet i gangavstand til hotellet, faktisk i gangavstand til de fleste hotellene i bykjernen. Vi pakket ut sakene og så en film før vi gikk ut for kvelden. Kvelden som endte med å bli en romantisk aften for to, men var egentlig planlagt som en fyllekule. En romantisk aften er uansett mer behagelig, ig det var spesielt behagelig å nyte maten ved en av Eilats flytende restauranter hvor de spilte albumet til “Dub side of the Moon” mens vi var der.

Red Sea Marine Park
Neste dag dro vi til det jeg omdøpte til “sjømatmuseet” i Eilat, bedre kjent som “Red Sea Marine Park” – en stor akvariepark hvor du blant annet kan se sjøskilpadder, hairokker og haugevis av fisk og andre finurlige skapninger som lever på den samme planeten som oss, men allikevel later til å være fra en annen planet. Fiskene i akvariet spenner fra de de godt kamuflerte, til de mest psykedeliske og fargesterke skapningene du kan tenke deg – fisk som ville fått selveste Raol Duke til å miste forstanden.

Sterke farger - Raol Duke ville mistet forstanden...

I sjømatmuseet finnes det også en Amazonas-avdeling hvor du kan studere piraya, anakonda, krokodiller og andre dyr som hører naturlig hjemme i Amazonas. Akvariet er et meget spennende sted, både for små og store. Det vises også en film i kinosalen på området. Det er en “bevegelig kino” – hvor setene beveger seg og følger historien i filmen, slik at man får en illusjon om deltagelse. Morsomt å oppleve, selv om historien i filmen ikke var spesielt interessant. Det var en utdannende film om haiers liv og leven, ment for barn. Som voksen lærer man ikke noe nytt av å se filmen.

Etter sjømatmuseet stoppet vi ved Eilat Dolphins Reef, på vei tilbake til hotellet, for å svømme med delfiner. En utrolig opplevelse! Nærkontakt med delfiner var veldig spesielt og man kunne godt høre ekkolokaliseringen delfinene bruker for å kommunisere og navigere. Plutselig kjente man delfinene streife kroppen mens de svømte forbi. Det var også stort å følge bevegelsene til en svær skilpadde som passerte noen få meter under meg… Etter å ha tilbragt en halvtime i vannet, i vektløs tilstand, var det rart å kjenne tyngdekraftens påvirkning på land: det føltes nesten som å være full! Straks man kommer opp på land sjangler man litt og har problemer med å finne balansen det første minuttet. Dette skyldes at endolymfen (væsken) i labyrintens bueganger har blitt påvirket av den vektløse tilstanden. Labyrinten er et system av væskepassasjer som dominerer det indre ørets anatomi og har fått dets navn grunnet den utseendemessige analogien til den mytiske labyrinten som fengslet Minotauren. Nervesignalene som dannes i labyrinten følger balansenerven inn til vestibulariskjernene i hjernestammen, og når man oppholder seg lenge i vektløs tilstand får man altså denne effekten: full på land uten å ha vært i kontakt med alkohol. Slik har det seg altså at gammel gresk myte om en hvit okse som steg opp fra havet som et offer til havguden vektløs tilstand, kan forklare hvorfor jeg tilsynelatende ravet rundt drita full på stranden midt på dagen…

Hanna Watts - Dancing with Jack

For ikke å skuffe menneskene rundt oss som kanskje trodde jeg var full, bestemte vi oss for å sette oss ned på baren ved stranda og nyte en halvliter Goldstar, 1 margherita og 1 Arak Eshkoliot (Arak-slush med grapefrukt). Da solen hadde gått ned beveget vi oss videre til en bar med livemusikk. Et band som spilte coverlåter av forskjellige israelske rockmusikere og band stod for underholdningen, mens vi spiste burger, chips og salat og nøt noen flere drinker før vi gikk tilbake til hotellet (Caesar Premier Eilat).
En nydelig dag i Eilat.

Om du er i Eilat…

Anbefaler jeg deg en tur til Eilat Art Gallery for å sjekke ut de lokale kunstnerne. Det er et meget høyt nivå på kunsten du finner der. Kanskje det skyldes at kunstnerne der ikke blir sponset i hue og ræva av staten slik de ubrukelige norske kunstnerne blir? Nivået på norsk kunst er jo ikke spesielt høyt, og har vel heller ikke vært det siden Edvard Munch? Om det er en sannhet i utsagnet om at god kunst skapes av lidelse, så er det vel slik at dagens norske kunstnere er for bedagelige og har det for godt der de sitter på sine statsstøttede, feite ræver og forsøker å lage noe som kanskje kan provosere? Det er bare å ta en tur på museet for samtidskunst, eller høstutstillingen, så skjønner du hva jeg mener. Norske “kunstnere” kan få seg til å stille ut 16 gule bøtter på gressplenen ved galleri F15 – da er det forlengst på tide å stramme inn i kunstnerstipendene.

Magda Watts - The Tailor

Speedwagner er vel en av få, om ikke den eneste, norske samtidskunstneren som har noe ved seg om man ser bort i fra flinkis-kjøret til Odd Nerdrum som heller ikke bør stikkes under en stol. Men fenomenet Speedwagner skyldes kanskje helst hans høye forbruk av amfetamin og dertilhørende nedturer og dermed lidelse? Uansett er det et høyt nivå på kunsten i Eilat Art Gallery, som du kanskje kan se av de to små fotografiene jeg har her. Folk forsøker jo å leve av kunsten, og det er ikke mye penger å hente i 16 gule bøtter.

Dette innlegget vil kanskje bli utvidet senere, med en beskrivelse og bilder fra det fantastiske hotellet Orchid, som ligger vis-a-vis sjømatmuseet. Uansett om det viser seg at jeg ikke får tid til å utvide innlegget, så anbefaler jeg deg å reise til Eilat og selvfølgelig resten av Israel.
Støtt Israel – kjøp israelske varer!

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Minotauros
http://en.wikipedia.org/wiki/Labyrinth_(inner_ear)
http://oto2.wustl.edu/cochlea/intro1.htm)

Linker/adresser:
http://www.magda-watts.eu/1.html
http://www.hannawatts.com/
The Orchid Hotel & Resort, Eilat – http://www.orchidhotel.co.il/en/index.cfm Telefon: 00972-8-6360360
Caesar Premier, Eilat – www.caesarhotels.co.il Telefon: 00972-8-6305555
http://www.dolphinreef.co.il/

Irit Brock

Relaterte blogginnlegg:
Hvor ble det av antisemittismen?
Hawaij – krydderblanding fra Yemen
Er endelig strutsehodet ute av den politiske propagandasanden?

Andre om Israel:
Nyheter fra Israel – Jan Simonsens blogg

Kultur-Norge er fattigere.

Dette innlegget ble opprinnelig postet 19. juni 2009, men kultur-Norge er fortsatt fattigere etter tapet av Karyn Benneth-Lund synes både jeg og Vegard Thomas Olsen.
Her er innlegget, postet da nyheten om Karyn de Laine Bennett-Lund ble offentlig:
Migrapolis-programleder Karyn de Laine Bennett-Lund er funnet død.  – Karyn kom ikke på jobb i morges, og vi ble bekymret for henne. To av kollegene hennes fra Migrapolis dro hjem til henne, og fikk hjelp av politiet for å komme inn i leiligheten, hvor hun ble funnet død, sier distriktsredaktør Otto Haug til Side2. Han sier videre at Bennett-Lund lenge har hatt sviktende helse, og at hun trolig har hatt en ytterligere helsemessig forverring som førte til hennes død. NRK-programlederen har tidligere stått fram og fortalt at hun er nyretransplantert og at hun har slitt med sykdommen nyresvikt. Politiet bekrefter at sentralvakten var på stedet, men anser ikke saken for å være en politisak.

Personlig har jeg truffet Karyn ved to anledninger. Først i forbindelse med en kunstutstilling en bekjent av meg arrangerte, og deretter da hun kontaktet meg i forbindelse med at hun ønsket å lage en sak om meg og min bedre halvdel. Vi takket nei til intervjuet, da vi ikke ønsket oppmerksomheten dette ville medføre. Karyn respekterte vårt ønske og sa at vi gjerne måtte kontakte henne igjen om vi ombestemte oss. Mitt inntrykk av Karyn var at hun var en varm og imøtekommende person. Hun hadde også en humoristisk vri på ting, og profesjonelt har hun gjort flere gode saker for Migrapolis.

“Bennett-Lund har jobbet i over 30 år som programleder og produsent. Hun er fra USA og har jobbet store deler av karrieren i CBS i New York, Washington DC, Los Angeles og i Berlin. På merittlista står en EMMY som Karyn vant for en reportasje om Lillehammerdrapet, skriver NRK på sine hjemmesider.”

Det var trist å lese om henne under slike omstendigheter. Min dypeste medfølelse går til hennes mann og nære familie.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=570125
http://www.kjendis.no/2009/06/19/kjendis/migrapolis/nrk/6806988/

Bønda er her. Igjen!

Viltkjøtt til salgs

Nok en gang er bønda i by’n! Bondens Marked (BM), som jeg også skrev om i fjor, er tilbake: også denne gang har bøndene inntatt øvre del av Karl Johan, hvor 70 produsenter fra Nordland i nord til Agder i sør tilbyr det meste av lokalprodusert mat. Været er fint og skal visstnok holde seg i helgen, så det er ingen grunn til ikke å ta seg en tur til hovedstadens paradegate. Det jeg lurer litt på, er hvorfor ikke Oslo kan ha et eget permanent matmarked? Er ikke det norske folk nok opptatt av ordentlige mat- og råvarer til at det er mulig å drive et slikt marked? Vi var nettopp i Frankrike hvor man blant annet finner markeder som selger både hel kanin, kyllinghjerter, oster, grønnsaker, fisk og kjøtt av alle slag -  nesten i hver eneste lille landsby. Hver eneste dag! Er man virkelig nødt til å flytte ut av Norge for å få tak i bra mat til daglig?

Bondens Marked (som også kalle Matstreif) er årets største nasjonale matfestival og det gir en gyllen mulighet for oss bybarn å kunne smake på og gå til innkjøp av produkter som man vanligvis ikke finner i Oslo – den tilbakestående hovedstaden i landet vi bor i. Noen av varene som selges på BM selges kanskje i en av Oslos spesialforretninger (sjekk ut spesialforretninger på www.slowfood.no), men det kan du ikke ta for god fisk! Nordmenn har faktisk det dårligste vareutvalget blant alle de nordiske landene. Ikke nok med det; norske forbrukere betaler også 50 prosent mer for maten enn den gjennomsnittlige europeer! Dette kan vi blant annet takke de norske matvarekjedene for: det er de som kontrollerer 99,3 prosent av det norske markedet og som holder stålkontroll på alle ledd i verdikjeden, slik at produsenter og leverandører tvinges til å operere på kjedenes premisser. Ifølge underdirektør Gro Tvedt Anderssen i Forbrukerrådet, har de lokale kjøpmennene minimal innflytelse på utvalg og overhodet ingen på pris – alt styres fra de fire hovedkontorene til Norges matvarekjeder. BM gir deg dermed også sjansen til å handle direkte fra produsentene – det er ikke billigere, men produktene har en høyere kvalitet, de er ferskere, de er frekkere og de er i noen tilfeller også økologiske, men det gjelder ikke alle produktene. En produsent solgte blant annet 10-pakninger med egg:

“Er disse eggene fra frittgående høner?”, spurte jeg. “Nei”, var svaret. Jaha… Da velger jeg heller å kjøpe økologiske egg på butikken, så slipper hønene å tilbringe hele livet sitt i bur. Ei lykkelig høne er ei god høne! Man kan også kjøpe egg fra frittgående høner. Dette er forskjellen mellom burhøns, økologiske- og frittgående høner:

• Frittgående høner – går fritt inne, sover på vagle og har muligheten til å flakse med vingene og sandbade for å pleie fjærdrakten.
• Økologiske høner – kan bevege seg fritt både inne og ute, i tillegg til å nyte de samme fasilitetene som frittgående høner har. Dyrefôret er også økologisk.
• Burhøns – lever hele livet i bur hvor de har liten plass til å bevege seg, spiser mat tilsatt fargestoffer (for å farge plommen) og andre stoffer for blant annet å styrke bena (ettersom de ikke får brukt bena på en naturlig måte, trenger de tilsetningsstoffer for å styrke de).

I en av bodene plukket jeg med meg en brosjyre hvor det ble reklamert med at økologiske produkter er bra for deg, fordi de ikke inneholder kjemisk syntetiske sprøytemidler, kunstige fargestoffer og aromaer eller søtnings- og  konserveringsmidler. Økologisk mat inneholder i flere tilfeller også mer mineraler, antioksidanter og vitaminer. Det er bare så synd at økologisk mat skal være så jævla dyrt! Dyrevelferd koster! Interessen for økologisk mat er på vei ned i følge en artikkel i Aftenposten, og køen jeg ofte ser utenfor fattighuset på Grønland er nok ikke de som handler mest på Bondens Marked, økologisk eller ei, men de kan jo allikevel komme innom og få seg en smakebit i en av de mange bodene. Eller de kan kjøpe seg ei halv brødskive med noen reker til 25 kroner – faen for en frekk pris å ta for ei halv brødskive!

Ei halvbrødskive med noen reker: 25kr.

Vi gikk raskt forbi standen med brødskiver, og stoppet ved en bod hvor vi kjøpte både elg- og reinsdyrbiff fra Skjåk. Når man kjøper vilt så er man i alle fall garantert at dyrene har fått gått fritt. Systemet er lagt opp slik at jo mer man utnytter både naturen og menneskene, desto mer sitter man igjen med i fortjeneste. Det burde vært omvendt! Produsentene som forgifter oss og naturen, burde betale i dyre dommer! Når det gjelder frittgående, så vil jeg gjerne nevne at i Argentina, hvor de lenge har vært kjent for å la flokkene med storfe gå fritt og gresse på de endeløse slettene, har de nå begynt å gå mer over til vestlig fedrift, hvor kyr og okser står sperret på båser og blir fôret mesteparten av sine liv. Gauchos’enes tid er kanskje forbi? Har tiden løpt fra dem, eller er det kanskje kapitalismens klamme grep som har innhentet dem? Slettelandet som før ble brukt til beiting, blir nå heller brukt til å produsere Monsanto mais og soya til det amerikanske biodieselmarkedet. En produsent på BM solgte faktisk mais som var dyrket i Norge. Jeg visste ikke engang at man kunne dyrke mais i Norge, men det kan man altså. Hvis du lurer på hvor, så er det noe vage svaret jeg kan gi: borte ved Drammen et sted… Ifjor kjøpte vi en eplemost kalt “Frisk og Frodig”, fra Sauar Gård i Telemark. Heldigvis var de der i år også, og vi fikk sikret oss en 3-liters. Nydelig og syrlig smak på den eplemosten. Jeg har sett at den også har blitt solgt ved Meny på Grønland, men av økonomiske årsaker handler vi minst mulig på Meny, selv om de har mye bra varer der. Den manglende bredden blant norske dagligvarer, skyldes de skjulte bonusene leverandørene må betale kjedene for å få innpass i butikkhyllene. Terskelen for å komme seg inn i kjedenes butikkhyller blir for høy for små produsenter med nisjeprodukter, og forbrukeren blir sittende med regningen i form av høyere priser og dårligere utvalg. Mange av varene i dagligvarehandelen er også behandlet for å få lengst mulig holdbarhet. Jo mer man behandler råvarene, desto mer mister de av både utseende, smak og næringsinnhold. De norske dagligvarekjedene har derfor stor påvirkningskraft på den norske folkehelsen, uten at man skal ta fra folk ethvert ansvar for hva de putter i kroppen sin. Et ekstremt eksempel på dette er en narkoman vi så da vi var på vei hjem fra BM. Han hadde tatt en overdose og døde, sittende lent opp mot et tre nede ved plata, mens kameraten hans fånyttes prøvde å riste liv i ham og mens menneskene rundt fortsatte sine liv…
Noen mistet kanskje en venn, andre mistet et familiemedlem, mens for andre er dette kun nok et tall i statistikken eller en notis i avisa…

http://www.bondensmarked.no
http://www.naturlighudpleie.no
http://www.epleblomsten.no/
http://forbrukerportalen.no/Artikler/2009/matmaktas_taushet
http://www.oikos.no
http://www.regionalmatkultur.no
http://dinmat.aftenposten.no/content/view/full/32199
http://gosouthamerica.about.com/od/argartcultureentertain/a/gauchos.htm
http://money.cnn.com/2009/08/10/news/international/argentina_beef.fortune/

P.S: Om du kjøper lam eller sjøkreps på Bondens Marked, så kan du følge disse oppskriftene i VG:
http://www.vg.no/mat-og-drikke/artikkel.php?artid=580448
eller denne fra bloggen:
http://skaperen.wordpress.com/2008/11/09/lammerullade-med-sopp-og-spinat/

Libysk suppe (Shorba Libya)

Libyas leder Moammar Gadhafi klovner i vei på talerstolen i FN, amerikanerne blir sinte og VG skriver at Middelhavskost er best for hjertet. De har også en artig historie om den norske motorsyklisten Pål Anders Ullevålseter som, av alle ting, måtte rømme fra libyske spaggetismuglere! Om du lurer på hva slags mat de spiser i Libya, nå som spaggetiforsyningen deres tydeligvis har fått seg liten stopper; her følger en oppskrift på libysk suppe:

Et maleri av den libyske kunstneren Awad Abeida.

Kort om Libya:

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Libya ville vi trenge 1.9 jordkloder (for Norge er tallet 3.2) Kilde: Globalis.

Oppskriften følger, men først litt bakgrunnsinformasjon: Libya er et land i Nord-Afrika. Det ligger med middelhavskysten i nord, og grenser mot Egypt i øst, Sudan i sørøst, Tsjad og Niger i sør, og Algerie og Tunisia i vest. Libya er med sine 1,8 millioner km² Afrikas fjerde største land målt i areal, og det 16. største i verden.[1] Av Libyas 5,7 millioner innbyggere bor 1,7 millioner i hovedstaden Tripoli. Landet er tradisjonelt delt inn i Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika. Libya har tredje største BNP (KKP) per innbygger i Afrika, bare Seychellene og Sør-Afrika har høyere. En viktig årsak til dette er landets store oljereserver, samt lavt befolkningstall. [1]

Slikt blir det god kraft av!

Italia tok i bruk navnet «Libya» (brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, med unntak av Egypt) som offisielt navn på kolonien (en koloni som var satt sammen av de tre provinsene Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan). Noe som fremkaller en liten avsporing hos meg: “Det norske ordet kolonial har sin opprinnelse fra koloni, altså et område som en stat har herredømmet over, og som ligger utenfor dens grenser. Kolonial betyr altså at store deler av vareutvalget i forretningene, kom fra koloniene, altså slikt som kaffe, te, sukker, sirup, mel, ris og tobakk. I tillegg solgte kolonialforretningene mineralvann, hermetikk, ukeblader, kjeks, eller det man innen faget kaller tørrvarer.” [2]

Libya er kulturelt likt sine naboland i Maghreb-regionen. Libyere betrakter seg selv for i stor grad å være en del av et større arabisk samfunn. Den libyske staten viser at de ønsker å styrke denne følelsen ved innføringen og opprettholdelsen av arabisk som eneste offisielle språk, og ved å forby undervisning i, og til og med bruk av det berbiske språket. Libyske arabere har arvet tradisjonene knyttet til nomadiske beduiner, og assosierer dem selv med en bestemt beduinstamme. (Wikipedia)

Lik de andre statene i den arabiske verden er Libya en kunstig kreasjon. Grensene ble skissert opp av europeiske kolonimakter i etterkrigstiden, da de ville etablere “en ny orden” i Afrika. Disse prosessene tok ikke hensyn til de forlengst etablerte kulturelle grensene i hverken Libya eller de andre landene. Dessverre er det slik i Libya, som i de fleste andre muslimske land, at ytringsfrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet er begrenset, uavhengige menneskerettighetsorganisasjoner er ikke tillatt, i tillegg til at etniske minoriteter og minoritetsstammer blir diskriminert.

Libyas kjøkken har gjennom årenes løp blitt påvirket av all innvandringen til landet, noe du ser i blant annet mikyaata – en melkebasert kaffe som er en etterlevning av Libyas fartstid som italiensk koloni og idag finnes det fremdeles libyere som snakker italiensk. Mikyaata ble introdusert av italienerne som okkuperte Libya mellom 1911 og 1943. Det italienske navnet på kaffen er macchiato. Libya er det eneste arabiske landet hvor det er utbredt å lage melkekaffe.

Te er også en populær drikk

Retten du nå vil få beskrevet har, så vidt jeg vet, sitt opphav fra en av Libyas berberstammer. Tidligere kalte disse folkene seg Imaziraan, noe som betyr “frie” eller “noble” menn.
Nå har denne suppen nærmest blitt en slags nasjonalsuppe i Libya. Suppen blir ofte spist mellom måltider, som hovedrett eller til lunsj. Den serveres varm, med brød eller ris.
Jeg skar løs det meste av lammekjøttet fra beina og brukte kjøttet i suppen og beina til kraften, ettersom slakteren ikke hadde ben som var løsgjort fra kjøttet.

Shorba (shaarba/shorbet) Libya (ingredienser):

• 2-300 gram lam kuttet i små stykker.
• 1 stor løk, kuttet i passende biter.
• litt vegetabilsk olje til steking.
• 3 tomater, finhakket.
• 2 ss tomatpuré.
• 1 ts rød pepper eller ½ ts chillipulver.
• 1 ts gurkemeie.
• 1 ts malt kanel.
• 400 gram (1 boks) kikerter, eller kokte kikerter.
• 2-3 håndfuller persille.
• 1-2 ss tørket mynte.
• Salt og pepper.
• 1 sitron og litt sitronjus.

Kraft (ingredienser):

• Bein av lam (for å få god smak på kraften)
• 1 stor gulrot.
• 3 grener persille.
• 1 liten purre.
• 1 stor løk.

Slik gjør du (kraft):

1. Forvarm ovnen til 200º
2. Grovhakk gulrot, persille, løk og purre. Varm disse med lammebeinene i en form i ovnen i 30 minutter.
3. Ta dette ut av formen og ha det i en sausepanne eller kjele. Hell gjerne over en skvett hvitvin om du har.
4. Hell over 1 ½ – 2 liter vann og la det koke opp.
5. Reduser varmen og la det putre i 1 ½ time. Da får du en god kraft!
6. Sil kraften.

———————————————————-

Slik gjør du (suppe):

1. Pepre kjøttet lett og brun kjøttet raskt i olje sammen med kuttet løk.
2. Rør inn tomat, tomatpuré, rød pepper (eller chillipulver), gurkemeie og kanel.
3. Tilsett den silte kraften. La det koke opp og koke til kjøttet er mørt.
4. Reduser varmen og tilsett kikerter, persille og mynte.
5. La det koke i ytterligere noen minutter.
6. ————————————————–
7. Smak til med salt og pepper (hvis det er nødvendig).
8. Tilsett sitronsaft om du ønsker det.

Server med sitronbåter, og brød eller ris.

Kilder:
[1] Wikipedia. http://no.wikipedia.org/wiki/Libya
[2] Dagbladet. http://www.dagbladet.no/art/dagligvarer/handel/3413855/
http://encyclopedia.farlex.com/Libiya
The Flavours of Arabia: Cookery and food in the Middle East.

Maleriet øverst i innlegget heter Deccan og er et maleri av den libyske kunstneren Awad Abeida. Dessverre har jeg ikke funnet særlig mye informasjon om han på nettet, men du kan se flere av hans bilder ved å følge denne lenken: http://www.libyanet.com/abeida1.htm
Her kan du kan også finne bilder fra Libya:
http://www.galenfrysinger.com/tripoli_libya.htm
http://www.janzour.com/Libya%20Early%201900.htm

Kan Japan redde oss?

Gladnyheter for alle som bor i Oslo: Inngåelsen av kontrakt om oppføring av det nye Munch-museet i Bjørvika er utsatt på grunn av en klage fra arkitektfirmaet Rex. Forhåpentligvis vil

M.C. Escher

kranglingen fortsette, slik at et annet arkitektfirma – og da helst et hvor de har talent – kan få oppdraget med å tegne det nye Munch-museet. Det kan virke som om Oslo-politikerne gjør alt de kan for å ødelegge byen vår. Først denne jævla barcode-rekken som kommer til å skyggelegge hele Grønland, og samtidig sørge for at de kjedelige kontorarbeiderne får den beste

House of stairs

utsikten fra de beste tomtene i byen (Schweigaardsgate kommer nok dessverre til å forbli en lang og trist strekning hele veien til Munkegata selv etter at barcode rekken har “fornyet” området), deretter dette nye, stygge Munch-museet de skal bygge i Bjørvika. Alle besøkende enten vil enten måtte stå i heiskø, eller vandre opp og ned endeløse trapper i en slags fysisk, men forenklet og kubistisk utgave av M.C. Eschers Ascending Staircase, eller house of stairs.
Det er tydelig at kubismen fortsatt er populær blant det kjedelige norske folket – eller er det bare det norske folks representanter som fullstendig mangler smak og intelligens? En av våre mest kjente malere gjennom tiden skal få fornyet sitt museum – og alt vi klarer å komme opp med er en høy kube av glass med en knekk på toppen? Det er flaut å være norsk. Det var ikke et norsk arkitektmusem som vant, men det var nordmenn som godkjente forslaget. Forrige gang måtte japanere sørge for at Munch-museet i det hele tatt ble bygd. La oss håpe at de denne gangen klarer å redde oss fra å bygge dette nye Munch-museet…

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=589951
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3280909.ece

Den siste spikern i demokratikista?

Democracy is dead - MisterHobbes.net

De rødgrønne har stukket av med en knepen seier ved årets valg. Kriminal- og innvandrings- politikken kommer vel til å fortsette i den samme blindleia? Så i den neste 4-årsperioden blir vi kanskje nødt til å starte borgervern for å forsvare oss mot de kriminelle som til stadighet vandrer fritt rundt?  Og mens Norge er i krig med Afghanistan, lar vi fienden strømme inn i landet vårt på jakt etter penger og asyl… Hvor mange enslige, mannlige asylsøkere har vi egentlig bruk for her i landet? Narkosalget kommer til å fortsette som før, tiggerne kommer til å fortsette som før og de kriminelle vil møte forståelse fremfor straff, mens ofrene vil bli møtt med taushet.

Hva skjedde forresten med FRP og Siv Jensen? Jeg leste i flere nettdebatter at Bilderbergerne på forhånd hadde bestemt at disse skulle styre landet etter valget, og at det derfor ikke var noen vits i å engang stemme… Bilderbergerne skuffer igjen. Eller er det kanskje konspirasjonsteoretikerne på ytterste venstre fløy som nå er nødt til å sette seg i tenkeboksen i 4 nye år og komme opp med en ny, genial plan om hvordan den skjulte makteliten egentlig styrer alt, og om hvordan Bilderbergerne har bestemt at FRP først kommer til å vinne valget om 4 år? Eller er det slik at bilderbergerne har bestemt at den massive muslimske invasjonen av Norge skal få fortsette? Kan man bruke betegnelsen demokrati (folkestyre) når de som får flest stemmer allikevel ikke vinner?

Jeg bare lurer. Ja, ja, da har vi noe å diskutere mens vi står i kø på vinmonopolene og mens våre døtre kulturberikes…   I barnehagen Norge kan man jo selvsagt ikke kjøpe vin der hvor man kjøper de andre dagligvarene. Her må vi selvsagt ha vinmonopol…

Valg for dummies – dagsavisen
db 1db 2vg 1 vg 2tv2 1vg 3vg 4db 3tv2vg 5db 4tv2 3
De borgerlige vant med 40000 stemmer, men tapte valget

Kapitalisme, Che Guevara og Michael Moore

Capitalism & Che

Det er dyrt å intervjue Michael Moore skriver de i en venstrevridd dagsavis idag. Det minnet meg om to ting: Denne t-skjorta fra Thoseshirts.com som du ser bilde av her, og om da kameraten min og jeg var i New York. Vi hadde planer om å stikke på en boklansering med Michael Moore da vi leste i en av New Yorks gratisaviser at dette skulle foregå mens vi besøkte storbyen. Boklanseringen skulle være 12.00 neste dag, men kvelden i forveien havnet vi så kraftig på fylla at vi forsov oss og våknet ikke før 17.15… Ja, ja. Vi gikk vel ikke glipp av så mye.

Der hvor Moses så det hellige land

Var nettopp på en reise i Jordan. Ikke misforstå meg nå. Jeg prøver altså ikke å fremstille meg selv som medlem i den noe tvilsomme klubben til fotballspillerne Teddy Sheringham, Dwight Yorke, eller Dane Bowers fra homsemusikkgruppen Another Level. Jeg forsøker heller ikke å si at jeg har vært og besøkt en ledende og lønnsom merkevarebedrift med nordisk fokus innen munnhygiene, rengjøring og malerverktøy, som ved hjelp av kunnskapsrike medarbeidere, nyskapende produkter og ekstrem butikkompetanse, skal være forbrukernes og handelens favoritt. Neida. Det jeg forsøker å komme frem til er at jeg nylig foretok en reise i Det hasjimittiske kongeriket Jordan. Et arabisk land i Midtøsten/Vest-Asia som grenser til Syria i nord, Irak i nord-øst, Israel og Vestbredden i vest og Saudi Arabia i sør-øst.
Wikipedia forteller oss at Jordan deler kystlinjen til Dødehavet i vest med Israel, og kystlinjen til Akababukten i sør med Israel, Saudi Arabia og Egypt. Grensen mot Israel har en sterk befestet overgang ved Allenby Bridge som går over grenseelven Jordanelven. Elven er den eneste betydelige vannkilden i landet. Tidligere hadde Jordan også landområder vest for Jordanelven, men de gikk i 1967 tapt til Israel i Seksdagerskrigen (dette var altså før det politiske begrepet palestinerne var oppfunnet, og før palestinerne plutselig fant på at de skulle ha en nasjonal identitet). For å komme oss til Jordan tok vi bussen til Eilat. Vi hadde flydd den samme strekningen noen uker i forveien for å ha et kort opphold i Eilat, men nå krysset vi grensen ved Yitzak Rabin Border Crossing hvor vi møtte en jordansk guide som vi hadde avtalt å møte. Først viste han oss rundt i byen Aqaba, en by hvor alt er skattefritt. Det kommer derfor folk fra hele Jordan for å handle, men det er ingenting av interesse i den byen. I hvert fall ikke enda. Det er et gammelt, forfallent fort i byen, hvor Jordans kongefamilie pleide å bo frem til 1932 (eller var det 1929?), men det er ikke verdt å ta turen dit av den grunn, om du da ikke er meget interessert i ruiner… Etter fredsavtalen med Israel har flere israelske og internasjonale aktører startet utbygging av hoteller i området, og med beliggenhet rett ved Rødehavet kan det tenkes at  Aqaba vil bli en populær by for badegjester. Ikke bare Aqaba, men hele Jordan har opplevd et løft i turistnæringen etter fredsavtalen. Fred lønner seg altså – kanskje en lærdom palestinerne burde lært litt av?
Etter Aqaba dro vi til Wadi Rum, som kanskje er best kjent (?) fra den førhistoriske filmen Lawrence of Arabia…? (de som husker filmen hører kanskje til den utdøende generasjonen gamle, skrukkete personer som er pleietrengende). De filmet også noe Indiana Jones i Wadi Rum. Wadi Rum er en ørken med fjellformasjoner. Skal visstnok være et bra sted om man klatrer, eller om man er interessert i sand. Anbefales på det varmeste om du liker sand, fjell og stein! Om du er interessert i fosfat, så kan jeg også nevne at de i Wadi Rum driver utvinning av fosfat som de selger til India og Kina. En historie forteller at da Kongen av Jordan var på reise i nærheten av Wadi Rum så han en landsby hvor fattige beduiner bodde i hus uten tak. Kong Abdullah synes ikke dette var noe særlig, så han bygde nye hus til alle innbyggerne – uten kostnader. Kong Abdullah har også innført et system hvor de 10 beste av 40 barn, får gratis studier av Kongen.

Wadi Mousa – Petra

Heldigvis dro vi raskt videre fra Wadi Rum til Wadi Mousa, en liten by som ligger ved Petra. Petra var en oldtidsby med hus og templer som er hugd ut direkte fra fjellet. Petra er også et av den “Nye verdens 7 underverker”, et sted som var ukjent for den vestlige verden frem til 1812, da en kar fra Sveits var innom der og “oppdaget” Petra. Petra kan skryte av å vært bakteppe i flere filmer enn Wadi Rum; Indiana Jones and the Last Crusade, “Arabian Nights”, Passion in the Desert, Mortal Kombat: Annihilation, Sinbad and the Eye of the Tiger, the Sisters of Mercy`s musikkvideo “Dominion” og Transformers: Revenge of the Fallen, har alle blitt filmet der.

Her er et klipp fra “Lille Petra”, hvor du kan høre “sangen fra gresshoppene” som gir gjenklang blant fjellklippene:

I Wadi Mousa bodde vi på et lavkostnads gjestehus som het Valentine Inn. Rommene der varierer fra enkelt-, dobbeltrom, eller dorm (rom som deles med opptil 14 reisende). Etter innsjekking drakk vi te, spiste middag og røykte en nargileh. Nargileh er en vannpipe man bruker til å røyke frukttobakk. Den vanligste smaken er eple, men man får også utallige andre smaker.Nargileh er det tyrkiske ordet for denne vannpipen, på arabisk blir den kalt shisha og på hindi heter det hookah.

Neste dag stod vi opp tidlig for å se Petra, et av den nye verdens syv underverker. Det blir ganske varmt utover dagen i Midtøsten, og Petra er Jordans mest besøkte turistattraksjon, så det lønner seg å komme i gang tidlig – da slipper du unna de verste hordene med mennesker og du kan nyte morgenen før det blir for varmt. Det lønner seg å ha med seg lunsj, endel frukt og minst to store flasker vann. Du får kjøpt både mat og drikke inne i Petra, men det er opptil 6-8 ganger dyrere enn utenfor. Petra er et stort område, så det blir mye vandring rundt omkring. Vi ble anbefalt av guiden å kjøpe et todagers pass til Petra, men vi valgte å høre på andre reisende og nøyde oss heldigvis med endagspass – en hel dag for å se på ruiner holder i massevis! Om du er spesielt interessert så kan du sikkert underholdes i to dager av ruiner, ruiner, ruiner, ruiner og mer ruiner…
Her er oppskriften jeg anbefaler for en vellykket dag i Petra: Ankom tidlig om morgenen – gå direkte til monastery som ligger som det øverste punktet og lengst unna inngangen – ta korte pauser i skyggene for å hvile – så kan du bruke resten av tiden/energien mens du sjekker ut de andre severdighetene  på veien tilbake mot inngangen.
Du kan også leie kameler, hestekjerrer eller esler for å frakte deg rundt i Petra, men vi observert folk godt over 60 på opp fjellstien som kun benyttet seg av apostlenes hester. Altså ingen grunn til å være lat.
Jordan er ikke et spesielt billig land å feriere i, men Petra er helt klart verdt å se. Man kan også holde kostnadene ganske lave i Jordan om man reiser som backpacker/bor billig. Det nærmeste vi kom et opphold på luksushotell i Jordan var etter at vi hadde sett Petra: på vei mot drosjene som stod og ventet på kunder, gikk vi innom Mövenpick hotellet for å skjemme bort oss selv med is i verdensklasse! Nydelig!

På markedet.

Etter litt søvn på hotellet, møtte vi guiden vår igjen. Han hadde invitert oss på en tradisjonell middag hjemme hos seg og familien. Først stoppet vi på kyllingmarkedet for å kjøpe kylling. Kyllingselgeren var en  egypter bosatt i Jordan. Hadde han bosatt seg i Israel istedenfor Jordan så hadde han altså vært en palestiner (om man skal følge tankegangen til den politiske venstresiden). 3 kyllinger kostet 10 jordanske dinarer, og kyllingene var ferske. I løpet av 5-7 minutter var kyllingene avlivet, vasket og renset. Etter kyllingmarkedet, gikk turen til grønnsaksmarkedet hvor de selvfølgelig hadde all slags frukt og grønnsaker. Alt av frukt og grønt er produsert i Jordan, bortsett fra bananene som er importert fra Somalia. I mange samfunn er det slik at en kvinnes plass er på kjøkkenet. Slik er det også i muslimske Jordan. Allikevel betyr ikke det at mennene ikke hjelper til med matlagingen. Mennene i huset har blant annet (slik som de som oftest har også i hjemlige trakter), ansvaret for grilling og flammer.
Denne retten blir laget i en “mandi” (jordovn), hvilket betyr at retten blir begravd under jord i ca 1 1/2 time. Jordovnen er egentlig en tønne senket i jorden. I tønna brenner man først et bål, slik at det blir et tykt lag av glødende kull. Jordovnen varmes med bål i ca 1 1/2 time før man kan senker maten.

På kjøkkenet.

Om du skal forsøke å følge denne oppskriften, så er du nødt til å eksperimentere deg frem til blandingsforhold. Ettersom jeg bare var tilskuer til hele prosessen er dette mer en beskrivelse av fremgangsmåten enn en oppskrift:

• Smør smeltes i en kjele.
• Vasket ris blandes i kjelen med en salsa av ferske tomater.
• Hele hvitløksfedd legges i kjelen før vann helles over.
• ————————————————————
• Tomatpuré blandes med salt, pepper og hawaij.
• Kyllingene gnis inn i tomatpuré og krydres med hawaij før de legges i en metallkurv.
• Hele uskrelte løk legges i metallkurven sammen med kyllingene.
• Hele poteter skrelles, gnis inn i olje og legges i kurven.

Maten senkes på det glødende kullet i den varme mandi’en. Først senkes kjelen med ris, og deretter metallkurven med kylling. Maten senkes på toppen av kullet – lokket legges på og tettes godt (bank rundt kanten med en stein slik at det blir ordentlig tett, da unngår man at jord/stein/skitt skal falle ned i tønna) – deretter legger man en stor stein på lokket – dekker lokket med jord og fyrer et bål på toppen av jorden. Og det hele må som sagt stå i ca 1 ｽ time – avhengig av hvor mye mat man har i tønna og opm det er kylling eller lam. Ved å bruke en “mandi” til matlaging, kan man visstnok lage mat til 150-200 personer samtidig – altså perfekt til fest eller en liten familiesammenkomst. I Jordan er det vanlig at flere hus i et nabolag deler en mandi.

Mens mennene var opptatt med bål og med å vente på at maten skulle bli ferdig, lagde kvinnene arabisk salat av tomat, agurk, persille og revet gulrot, i tillegg til å tørrsteke hakkede mandler (uten skinn) som de blandet i risen.

Da maten var ferdig, la kvinnene duker utover gulvet og dekket på med bestikk/tallerkener. Først hadde de planer om å sette frem et bord og stoler, slik at vi vestlige gjester kunne få sitte rundt et bord og spise, men vi nektet og ville heller sitte på gulvet slik de gjør i Jordan.

Nok en dag.

Neste dag skulle vi egentlig reise til Amman og tilbringe noen dager i hovedstaden, men vi var lei av Jordan og valgte å heller reise tilbake til Israel. En reisende amerikansk jente vi møtte fortalte hun hadde vært i Egypt før hun dro til Jordan. Jeg spurte henne hvilket av landene hun likte best.
Hun svarte:

“Israel. For der kan jeg gå kledd som jeg vil uten å bli stirret ihjel og få ropt ubehageligheter etter meg”

Det viste seg at hun hadde vært i Israel før Egypt, og araberne kan være ganske ubehagelige og tilbakestående når det gjelder kvinners frihet…

På vei mot grensen, stoppet vi ved Shoubak Castle (en 500 år gammel ruin) og ved en vannkilde hvor det kommer både varmt og kaldt vann ut fra fjellet med noen meters mellomrom – de varme og kalde kildene i Wadi Hasa. Ved et sted der er det et naturlig basseng hvor det varme vannet samles, men dessverre var området så forsøplet at det ødela hele opplevelsen. Flere steder i Jordan er det kultur for å kaste søpla der man befinner seg, og renovasjonssystemet later ikke til å være spesielt bra. I nærheten av Wadi Mousa har man klart å få i stand et anlegg som renser kloakken, slik at vannet fra dette kan brukes til å overrisle ørkenen, men det er FN, og ikke araberne som har sørget for dette.

Moses og det hellige land

Vi dro også til Mount Nebo, kjent fra 5 Mosebok, kapittel 34:

Moses gikk fra Moab-steppene opp på Nebo, toppen av Pisga-fjellet, som ligger rett imot Jeriko. Og Herren lot ham se hele landet: Gilead like til Dan,  2 hele Naftalis, Efraims og Manasses land og hele Juda til havet i vest,  3 Negev og Jordan-sletten, dalen ved Jeriko, Palmebyen, helt ned til Soar.
4 Herren sa til ham: “Dette er det landet som jeg med ed lovte Abraham, Isak og Jakob at jeg ville gi deres ætt. Nå har jeg latt deg se det med egne øyne, men du får ikke komme inn i det.”
5 Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moab, slik som Herren hadde sagt.  6 Og han gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er.

Ifølge jødisk og kristen tradisjon ble Moses gravlagt på Mount Nebo av Gud selv, men ingen vet eksakt hvor. Flere religiøse lærde strides også om fjellet som idag er kjent som Mount Nebo virkelig er det samme fjellet som det refereres til i Torah’en. Mount Nebo som også er kjent som stedet hvor den hebraiske profeten Moses ble lovet det hellige land, er et hellig sted for mange jøder, kristne og muslimer. Utsikten der er heller ikke så verst. På en klar dag kan man visstnok se helt til Jerusalem.

I andre makkabeerbok heter det at Profeten Jeremiah gjemte Tabernakelet og Paktens Ark et sted i Mount Nebo (andre makkabeerbok er en del av Apokryfene/Bibelens deuterokanoniske bøker). Bibelens andre del består av en gruppe skrifter som ikke er i den jødiske Tanak (det gamle testamentet), men som finnes i den eldste oversettelsen til gresk, kalt Septuaginta (oversatt i det 2. årh. f.Kr.). Disse hører med i de katolske og de ortodokse kirkers bibel. I de protestantiske kirkene regnes de ikke som hellig skrift. (kilde: bibel.no – om bibelen: 08.09.2009)

Moses og hans følge avsluttet Exodus på Mount Nebo, så da er det vel også et passende sted å avslutte vår reise i Jordan? Vi stoppet for å titte på mosaikkgulvet i St. George, også kjent som Madaba kartet. Mosaikkgulvet i den Byzantinske kirken er den eldste kjente avbildningen av det hellige landet, og da spesielt Jerusalem. Kartet dateres tilbake til det 6 århundre. Dette er første gang jeg har måttet betale for å gå inn i en kirke! Kanskje det hadde vært en idé å kreve inngangspenger fra muslimene når de går i moskéene i Norge? Det muslimske Jordan har i alle fall funnet ut at en (god?) måte å tjene penger på, er å avkreve inngangsbillett til St. George.

Alt i alt vil jeg si at  vi hadde et godt opphold i Jordan. Det er noen religiøse og historiske severdigheter i Jordan, men det beste var vår guides gjestfrihet.

Wikipedia – Madaba_Map
Wikipedia – Mount Nebo

Stans all økonomisk støtte til “palestina”.

Arafats Road Map

De muslimske araberne fornekter seg ikke. Hamas klager på at FN har planer om å innlemme et kapittel om Holocaust i historiebøkene til de palestinske barna på Gazastripen. Jeg har lest at Gazastripen/ Vestbredden mottar mer u-hjelp enn noe land i Afrika. Jeg synes det hadde vært på sin plass å stanse all økonomisk støtte til Palestina. DB forteller at Israel muligens vil frigi 1000 palestinske terrorister i bytte mot liket til soldaten Gilad Shalit, og at Norge ønsker å gi asyl til noen av disse løslatte palestinerne. Å slippe muslimske terrorister inn i landet, er ensbetydende med landssvik.

Noen spørsmål om landet Palestina:

1. Når ble det grunnlagt og av hvem?
2. Hvilke andre land grenset det til?
3. Hva het hovedstaden?
4. Kan du nevne noen andre store byer i landet?
5. Hva var grunnlaget for dets økonomi?
6. Hva slags styresett hadde det?
7. Kan du navngi minst en palestinsk leder pre-Arafat?
8. Ble Palestina anerkjent som et land av andre nasjonalstater?
9. Hvilket språk snakket de i Palestina?
10. Hva var den rådende religionen i Palestina?
11. Hva het valutaen de brukte? Ta en valgfri dato i verdenshistorien og finn den omtrentlige vekslingsraten mot en valgfri valuta på den datoen.
12. Har palestinerne lagt igjen noen arkeologiske spor?
13. Vet du om et bibliotek hvor man kan finne palestinsk litteratur som stammer fra tiden før 1967?
14. Tilslutt, hva sørget for at Palestina falt, og når skjedde dette?
15.Hvis palestinerne er noe annet enn arabere samlet fra rundt om i araberverdenen, om de har en genuin etnisk identitet, hvorfor forsøkte de aldri å bli en uavhengig stat før araberne tapte over Israel i Seksdagerskrigen i 1967?

Les også andre blogger:
Tarud.wordpress.com – Nytt perspektiv til konflikten i Midtøsten
Jan Simonsens blogg: Jødene i Hebron – fattige beskyttere av hellig sted
Veggavisen – Etiske retningslinjer?
Sapere Aude – Norge vill ta emot palestinska terrorister
Giladshalit.blogspot.com

Her er et innlegg fra en blogger som setter fingeren på dødskulten til de arabiske terroristene:
I 1979 tok Samir Kuntar seg inn i Israel, kidnappet en (sivil) jøde og hans 4 år gamle datter. Først skjøt og druknet han faren foran øynene på barnet og deretter slo han datteren i hjel med geværkolben og en stein. http://hablog.motime.com/post/719919

I nyhetene:
Vurderer å kutte ut skattefradraget
Mads Gilbert får reklameplass i Dagbladet for sin nye bok.
Hamas mener Holocaust er zioniztisk løgn.
Oljefondet kaster ut israelsk selskap
Norge handler fra selskapet vi ikke vil eie aksjer i

Bloggurat

Skudd løsnet ved det kriminelle albanske miljøet i Oslo

Stort politi- og presseoppbud i Gamlebyen.

En person er skutt ved det kriminelle albanske miljøet i Oslo. Miljøet holder til i den albanske klubben i Grønlandsleiret 73, vis-a-vis politihuset på Grønland. 3 skudd ble avfyrt, og gjerningsmennene flyktet i en bil rett etter ugjerningen. VG skriver at politiet har fått opplysninger om at tre personer flyktet fra stedet i bil. Det er sendt ut en intern etterlysning på bilen både i Oslo politidistrikt og nabodistriktene.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=573926
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.6765688
http://www.dagbladet.no/2009/09/08/nyheter/innenriks/krim/politi/8011292/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/mann-skutt-i-oslo-2896393.html

Edit: Etter tips fra Thomas må jeg nesten beklage og opplyse om at det er det albanske miljøet som holder til i klubben i Grønlandsleiret, og ikke det makedonske (som jeg opprinnelig skrev). Beklager dette. En annen leser mener at det hele er snakk om et oppgjør i et kurdisk miljø. Tidligere har det også vært politirazziaer der med store politioppbud, så da klandrer jeg uansett ikke folkene i nabolaget for at de ikke går og blander seg med avskummet der for å finne ut detaljer om deres avstamming… Skuddløsning i nabolaget er ukoselig, uansett hvem som utfører det – og kriminelle innvandrere bør kastes ut av landet – uansett hvilken nasjon de opprinnelig kommer fra.

Oppgjør i det kriminelle albanske miljøet i Oslo

Stem for Tomprat!

Stem på meg i bloggvalget 2009