Denne historien utspiller seg og er skrevet på en pub. Denne historien er ikke for barn eller sarte sjeler. Er du barn eller en svak sjel, klikk her.
The Blue Hole
Det blå hølet
The Blue Hole. Det blå hølet. Det nedstemte hull. Valget er ditt. En godt bortgjemt pub, i en av bakgatene til en av bakgatene. Mørkt, som de fleste steder jeg ferdes. Kjellerlokale. Jeg satte meg slik at jeg hadde akvariet i ryggen, et ganske stort akvarium som var innfelt i veggen. Den største fisken var en slags gullfisk, gullfarget ihvertfall. Kanskje rundt 200 gram. De andre fiskene var små fargeløse skapninger med hale og finner. Det var kanskje gullfisk det også, men uten gull. De svømte rundt i tanken totalt uten mål og mening alle sammen. Frem og tilbake. Rundt og rundt. Det var anslagsvis tolv eller tretten gjester i det blå hølet, et par av de neppe eldre en seksten, søtten år.
”Happy Chanukka” får jeg beskjed om i baren.
”Hæ? Jo. Happy Chanukka til deg også. Jeg trenger en øl”
”Sett deg ned så kommer vi bort. Forresten er det happy hour. For hver øl eller drink du kjøper får du en gratis”
”Fett. Gi meg en whisky også. En øl, Kilkenny, og en whisky”
”Is? Vann?”
”Is. Kan jeg låne penn og papir? Også må jeg ha en kopp te, jeg er gjennomfrossen”
”Da får du bare en kopp, happy hour gjelder ikke te”
”Streit nok det, trenger bare en kopp for å få tilbake varmen”
Det var vinter og kaldt. På dagtid lå temperaturen rundt 15-20 grader. Jeg gikk i t-skjorte, lokalbefolkningen gikk pakket inn i gensere og jakker. Stygge dunjakker, svarte frakker, tykke plagg. Sprø mennesker tenkte jeg, sprø turist tenkte de. Servitøren kom bort til bordet med penn, papir, te, whisky med is og en Kilkenny.
”Du betaler når du går”
”Skummelt. Hva om jeg aldri går?”
”Da betaler du når vi kaster deg ut”
”Streit nok det. Da har jeg sikkert fått tilbake varmen”
Planen videre for kvelden var å stikke til en jazzklubb, høre på noe god musikk, spilt live av et eller annet band jeg ikke hadde hørt om og som jeg ikke husker navnet på. Det store ukjente bandet.
Det er jo et velkjent faktum at planer går i vasken, enten det eller til helvete, så jeg ser an hvordan situasjonen utvikler seg utover kvelden tenkte jeg.
Etter en stund kom tre ungdommer og satte seg ved bordet på min høyre hånd, de hadde noen små skalker på hue og et par feite dreadlocks, eller noen flettelignende hårtuster, hengende ved hvert øre.
“Religiøse, ignorante tullinger”, tenkte jeg i min egen ignoranse.
Situasjonen i området er kjent for å være lettere variabel, og siden det var utenfor turistsesongen og noen “terrorister” hadde parkert noen fly i New York 1 måned tidligere, så det var ganske deilig tomt for turister. Møtte en og annen ensom omstreifer. Sjeler som følte seg bedre om de befant seg et annet sted enn i nærheten av sin egen bolig. Feige jævler som ikke orker det repeterende dagliglivet.
Det er bedre å dø enn å være feig som Ghurka soldatene sier.
Mens man venter kan man jo ta nok en øl, det er jo tross alt ikke happy hour hver eneste jævla dag.
Et ungt par kom slentrende inn i det blå hølet. “Finnes det en bar som heter det brune hølet?”, funderte jeg litt på mens de satte seg ved bordet på min venstre hånd. Begge satt seg på samme side av bordet, med ansiktene vendt mot meg. slik at jeg satt og tittet rett frem og de satt og tittet på meg eller guttene som satt rundt bordet ved min høyre side.
”Hva faen? Jeg er da ikke noe å se på, kan de ikke se på noe annet?” tenkte jeg og snudde hue for å titte tilbake. Er det noe folk virkelig misliker så er det å bli tatt på fersken mens de stirrer på noen. Jeg snudde meg for å sjekke, men de så ikke på meg, de var opptatt med hverandre slik forelskede par som oftest er. Også var de opptatt med en sigarett. En sigarett uten fyr.
Ølet, whiskyen, teen, alt sammen, alle glassene ved mitt bord var tømt. Faen!
Bartenderen kom bort etter et lite vink.
”Ja?”
”Mer øl. Mer whisky.”
“Det er allerede på vei.”
Gutten på min venstre hånd gikk mot dassen. Kjæresten hans ble sittende og bartenderen kom bort med min neste dose. Etter noen slurker kom gutten tilbake. Han ga meg en sigg.
”Ta et trekk av denne” sa han.
Jeg strakk meg etter lighteren som lå på bordet.
”Nei! Ikke fyr den opp. Bare ta et trekk”
Jeg tok et trekk.
Hue mitt lettet i noen sekunder og jeg fniste litt før jeg tok et dypt trekk igjen.
Hue lettet i noen sekunder igjen og jeg lo.
”Hahaha”
Latteren til en tåpe. Overrasket latter. Overrasket over hue som lettet.
Bestilte to øl til det unge paret og gikk bort til dem.
”Kan jeg sette meg her?”
”Ja”
Deretter gikk vi igjennom det bedritne tompratet. Bli-kjent-fasen. Hva heter du/dere? Hvor kommer du/dere fra? Hva gjør du/dere? Hva lever du/dere av? Hvorfor gidder vi alt dette? Gir denne samtalen mening? Vil den tilføre livene våre noe som helst?
De het Tamar og Elad. Tamar og Elad kom fra nabolaget.
De var glad for at det fantes konflikter og krig.
Tamar skrev dikt.
”Jasså? Jeg skriver også.”
”Hva skriver du?”
”Dikt, noveller, dritt. Mest dritt”
”Hvorfor skriver du dritt?”
”Jeg skriver om livet”
”Jeg så du satt og skrev der borte. Hva skrev du om?”
”Jeg skrev om dette stedet”
”Og det var dritt?”
”Stedet eller skrivingen?”
”Skrivingen”
”Ja, det vil jeg påstå” sa jeg.
”Hva skriver du? Hva slags dikt?” spurte jeg.
”Jeg har et dikt her”
”Få se”
”Jeg har det i hodet”
”Her er penn og papir, skriv det ned”
”Dette skrev jeg i London” sa hun og rablet i vei.
Autumn night in London
man and woman embrace
beside the calling cards machine.
Autumn night in London
red double deckers crumple
Fallen dry and colorful leaves
say goodnight to the stars, my angel
Autumn night in London
let’s make love till we die.
”Hva var det i sigaretten? Var det poppers?” spurte jeg.
”Ja det var poppers” svarte Elad.
”Sist jeg smakte poppers var vel på Roskildefestivalen. I 1812? Eller kanskje det var 1814? Hvem bryr seg vel om tall? Roskilde i Danmark”
Vi fjaset videre, sugde i vei på poppersen som det skulle vært en slapp kukk og økte bedervelsen ved å drikke flere alkoholenheter. Snakket om løst og fast, skriving, knulling, skole, konflikter og denslags.
”Hva skal dere med militært personell i Norge?” undret Elad.
”Sist det var krig i Norge hang gutta oppe i fjellheimen og ventet på fienden som kom til sjøs så jeg veit da faen. Det er idiotisk”
”Det er jo et lite land”
”Et lite land, men allikevel verdens største barnehage. Vi har lover, regler og direktiver om det meste. Folket skal beskyttes mot seg selv. Vi har snart et direktiv og et utvalg som bestemmer hvordan vi skal tørke oss i ræva. Tørk fra kjønnsorganet og bakover mot rasshølet. Tørk fem ganger, maks sju”
De lo selv om det var ingenting å le av. Kun en pubertal observasjon. Deretter fortalte jeg de om siviltjeneste.
”Du må ikke lære å drepe folk i Norge. Du kan velge om du vil lære å drepe andre menn eller om du heller vil tørke gamle folk eller unger i ræva. Du kan bli bleieskifter eller soldat”
”Hæ?”
”Norge er et fritt land. Et demokrati, og i et demokrati kan du enten tørke eller sleike ræv. Valget er ditt”
Faen. Skallen min kommer til å verke som en fjortenårings motbydelige kviser da jeg våkner på grunn av all poppersen tenkte jeg.
”Har du mer poppers?”
”Ja ikke noe problem”
Bartenderen kom bort med mer whisky og øl og runddansen fortsatte.
Tre sekunders lykkefølelse og tankefrihet ble for lite for meg. Skulle hatt noe heftigere saker. Amfetamin, cola, et eller annet.
”Faen jeg savner Hendrix” sa jeg. ”Gode gamle Jimi. Room full of mirrors. I used to live in a room full of mirrors, all i could see was me”
”Ja Jimi var bra” sa de.
Heldige Hendrix er død, og det er den bedritne pennen jeg har lånt også snart. Kilkenny synger på siste verset og et sceneskifte virker uunngåelig…
“Blir dere med på jazzklubb?”
”Nei, vi skal hjem og knulle”
”Heldige jævler. Jeg skal på jazzklubb, etterpå skal jeg på et slitent hotellrom og ronke. Ronke til jeg faller i søvn”
”Hold kontakten” sa de.
”Ja, ja, ikke noe problem. Jeg er god til denslags.” løy jeg.
”Ikke noe jazz?”
”Ikke noe jazz”
”Få litt mer poppers?”
Vi tok på oss jakker, jeg sugde i meg poppers. De forlot lokalet mens jeg helte i meg resten av whiskyen.
”La fiskene seile sin egen sjø, eller svømme i sin egen tank” tenkte jeg og knipset i glassveggen til akvariet. Fiskene var det nærmeste man kom intelligent liv denne kvelden.
Jeg samlet alle stemmene, bandt de fast i hverandre ved hjelp av et rep. Festet repet fast i mitt hjerte og slapp stemmene. Og slik fløy de meg avsted med sine små vinger inn i natten…
Folket sier: