Svømme med delfiner i Eilat

Psykedelisk fisk i Eilat

100 norske turister er innlagt på sykehus i den israelske badebyen Eilat etter å ha blitt matforgiftet. De norske turistene begynte å føle seg dårlige da de krysset grensen til Israel tirsdag. Ifølge avisen Ynet.co.il har turistene trolig blitt matforgiftet mens de oppholdt seg i den jordanske badebyen Akaba. Tidligere i sommer befant vi oss også i Israel, heldigvis uten å måtte avbryte ferien, men vi ble også syke i Jordan (les innlegget fra Jordan “Der hvor Moses så det hellige land“)
Vi bestemte oss for å fly innenriks fra Ben Gurion (Tel Aviv) til Eilat. Flyturen var kjapp, ca 35 minutter flytid, og det var ganske spektakulært da flyet rundet spissen av fjellene ved Eilat før det landet, bokstavelig talt, midt i byen! Flyturen går så raskt at den kan oppsummeres omtrent slik: Take off – få servert en cola – drikke colaen – lande. Vi landet i gangavstand til hotellet, faktisk i gangavstand til de fleste hotellene i bykjernen. Vi pakket ut sakene og så en film før vi gikk ut for kvelden. Kvelden som endte med å bli en romantisk aften for to, men var egentlig planlagt som en fyllekule. En romantisk aften er uansett mer behagelig, ig det var spesielt behagelig å nyte maten ved en av Eilats flytende restauranter hvor de spilte albumet til “Dub side of the Moon” mens vi var der.

Red Sea Marine Park
Neste dag dro vi til det jeg omdøpte til “sjømatmuseet” i Eilat, bedre kjent som “Red Sea Marine Park” – en stor akvariepark hvor du blant annet kan se sjøskilpadder, hairokker og haugevis av fisk og andre finurlige skapninger som lever på den samme planeten som oss, men allikevel later til å være fra en annen planet. Fiskene i akvariet spenner fra de de godt kamuflerte, til de mest psykedeliske og fargesterke skapningene du kan tenke deg – fisk som ville fått selveste Raol Duke til å miste forstanden.

Sterke farger - Raol Duke ville mistet forstanden...

I sjømatmuseet finnes det også en Amazonas-avdeling hvor du kan studere piraya, anakonda, krokodiller og andre dyr som hører naturlig hjemme i Amazonas. Akvariet er et meget spennende sted, både for små og store. Det vises også en film i kinosalen på området. Det er en “bevegelig kino” – hvor setene beveger seg og følger historien i filmen, slik at man får en illusjon om deltagelse. Morsomt å oppleve, selv om historien i filmen ikke var spesielt interessant. Det var en utdannende film om haiers liv og leven, ment for barn. Som voksen lærer man ikke noe nytt av å se filmen.

Etter sjømatmuseet stoppet vi ved Eilat Dolphins Reef, på vei tilbake til hotellet, for å svømme med delfiner. En utrolig opplevelse! Nærkontakt med delfiner var veldig spesielt og man kunne godt høre ekkolokaliseringen delfinene bruker for å kommunisere og navigere. Plutselig kjente man delfinene streife kroppen mens de svømte forbi. Det var også stort å følge bevegelsene til en svær skilpadde som passerte noen få meter under meg… Etter å ha tilbragt en halvtime i vannet, i vektløs tilstand, var det rart å kjenne tyngdekraftens påvirkning på land: det føltes nesten som å være full! Straks man kommer opp på land sjangler man litt og har problemer med å finne balansen det første minuttet. Dette skyldes at endolymfen (væsken) i labyrintens bueganger har blitt påvirket av den vektløse tilstanden. Labyrinten er et system av væskepassasjer som dominerer det indre ørets anatomi og har fått dets navn grunnet den utseendemessige analogien til den mytiske labyrinten som fengslet Minotauren. Nervesignalene som dannes i labyrinten følger balansenerven inn til vestibulariskjernene i hjernestammen, og når man oppholder seg lenge i vektløs tilstand får man altså denne effekten: full på land uten å ha vært i kontakt med alkohol. Slik har det seg altså at gammel gresk myte om en hvit okse som steg opp fra havet som et offer til havguden vektløs tilstand, kan forklare hvorfor jeg tilsynelatende ravet rundt drita full på stranden midt på dagen…

Hanna Watts - Dancing with Jack

For ikke å skuffe menneskene rundt oss som kanskje trodde jeg var full, bestemte vi oss for å sette oss ned på baren ved stranda og nyte en halvliter Goldstar, 1 margherita og 1 Arak Eshkoliot (Arak-slush med grapefrukt). Da solen hadde gått ned beveget vi oss videre til en bar med livemusikk. Et band som spilte coverlåter av forskjellige israelske rockmusikere og band stod for underholdningen, mens vi spiste burger, chips og salat og nøt noen flere drinker før vi gikk tilbake til hotellet (Caesar Premier Eilat).
En nydelig dag i Eilat.

Om du er i Eilat…

Anbefaler jeg deg en tur til Eilat Art Gallery for å sjekke ut de lokale kunstnerne. Det er et meget høyt nivå på kunsten du finner der. Kanskje det skyldes at kunstnerne der ikke blir sponset i hue og ræva av staten slik de ubrukelige norske kunstnerne blir? Nivået på norsk kunst er jo ikke spesielt høyt, og har vel heller ikke vært det siden Edvard Munch? Om det er en sannhet i utsagnet om at god kunst skapes av lidelse, så er det vel slik at dagens norske kunstnere er for bedagelige og har det for godt der de sitter på sine statsstøttede, feite ræver og forsøker å lage noe som kanskje kan provosere? Det er bare å ta en tur på museet for samtidskunst, eller høstutstillingen, så skjønner du hva jeg mener. Norske “kunstnere” kan få seg til å stille ut 16 gule bøtter på gressplenen ved galleri F15 – da er det forlengst på tide å stramme inn i kunstnerstipendene.

Magda Watts - The Tailor

Speedwagner er vel en av få, om ikke den eneste, norske samtidskunstneren som har noe ved seg om man ser bort i fra flinkis-kjøret til Odd Nerdrum som heller ikke bør stikkes under en stol. Men fenomenet Speedwagner skyldes kanskje helst hans høye forbruk av amfetamin og dertilhørende nedturer og dermed lidelse? Uansett er det et høyt nivå på kunsten i Eilat Art Gallery, som du kanskje kan se av de to små fotografiene jeg har her. Folk forsøker jo å leve av kunsten, og det er ikke mye penger å hente i 16 gule bøtter.

Dette innlegget vil kanskje bli utvidet senere, med en beskrivelse og bilder fra det fantastiske hotellet Orchid, som ligger vis-a-vis sjømatmuseet. Uansett om det viser seg at jeg ikke får tid til å utvide innlegget, så anbefaler jeg deg å reise til Eilat og selvfølgelig resten av Israel.
Støtt Israel – kjøp israelske varer!

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Minotauros
http://en.wikipedia.org/wiki/Labyrinth_(inner_ear)
http://oto2.wustl.edu/cochlea/intro1.htm)

Linker/adresser:
http://www.magda-watts.eu/1.html
http://www.hannawatts.com/
The Orchid Hotel & Resort, Eilat – http://www.orchidhotel.co.il/en/index.cfm Telefon: 00972-8-6360360
Caesar Premier, Eilat – www.caesarhotels.co.il Telefon: 00972-8-6305555
http://www.dolphinreef.co.il/

Irit Brock

Relaterte blogginnlegg:
Hvor ble det av antisemittismen?
Hawaij – krydderblanding fra Yemen
Er endelig strutsehodet ute av den politiske propagandasanden?

Andre om Israel:
Nyheter fra Israel – Jan Simonsens blogg

Kan Japan redde oss?

Gladnyheter for alle som bor i Oslo: Inngåelsen av kontrakt om oppføring av det nye Munch-museet i Bjørvika er utsatt på grunn av en klage fra arkitektfirmaet Rex. Forhåpentligvis vil

M.C. Escher

kranglingen fortsette, slik at et annet arkitektfirma – og da helst et hvor de har talent – kan få oppdraget med å tegne det nye Munch-museet. Det kan virke som om Oslo-politikerne gjør alt de kan for å ødelegge byen vår. Først denne jævla barcode-rekken som kommer til å skyggelegge hele Grønland, og samtidig sørge for at de kjedelige kontorarbeiderne får den beste

House of stairs

utsikten fra de beste tomtene i byen (Schweigaardsgate kommer nok dessverre til å forbli en lang og trist strekning hele veien til Munkegata selv etter at barcode rekken har “fornyet” området), deretter dette nye, stygge Munch-museet de skal bygge i Bjørvika. Alle besøkende enten vil enten måtte stå i heiskø, eller vandre opp og ned endeløse trapper i en slags fysisk, men forenklet og kubistisk utgave av M.C. Eschers Ascending Staircase, eller house of stairs.
Det er tydelig at kubismen fortsatt er populær blant det kjedelige norske folket – eller er det bare det norske folks representanter som fullstendig mangler smak og intelligens? En av våre mest kjente malere gjennom tiden skal få fornyet sitt museum – og alt vi klarer å komme opp med er en høy kube av glass med en knekk på toppen? Det er flaut å være norsk. Det var ikke et norsk arkitektmusem som vant, men det var nordmenn som godkjente forslaget. Forrige gang måtte japanere sørge for at Munch-museet i det hele tatt ble bygd. La oss håpe at de denne gangen klarer å redde oss fra å bygge dette nye Munch-museet…

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=589951
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3280909.ece

Åsgårdstrand og babyspy.

Dette er en slags restaurant anmeldelse av restauranten til Thon Hotell Åsgårdstrand.

Lykken står den kjekke bi – sies det. Vet ikke helt om det stemmer, men la oss nå anta at det er korrekt. Uansett så hadde vi, i en tacky konkurranse vi var deltagere i, vunnet et helgeopphold på et valgfritt Thon hotell innenfor Norges grenser. Hovedpremien var en reise til India, men vi skulle altså være så heldige å få feriere i Norge.
Valget falt på Åsgårdstrand, da dette er i behagelig nærhet til hovedstaden og vi Osloboere liker oss som kjent ikke for langt unna byen. Om vi da ikke befinner oss i en annen, og større, by. Men Åsgårdstrand er ingen stor by. Før avreise bestemte vi oss for å leie bil, ettersom offentlig transport utenfor Oslos grenser kan være litt av en prøvelse – både fysisk og mentalt. Vi gjorde de nødvendige forberedelser angående leiebilen, og fredag etter at arbeidsuken endelig var overstått, og vi atter kunne se frem til hele to dager i frihet, satte vi kursen mot Oslo S for å hente bilen.
Dette skulle bli en bra helg! “Edvard Munch, here we come!” Hadde hørt løse rykter om at dette Åsgårdstrand skulle være en idyllisk liten by eller noe slikt… Og der vi ruslet nedover Schweigaaardsgate, kunne jeg nesten smake sjøsprøyten og se for meg de små hvite husene som kjempet mot å bli spist av bølgene ytterst i havgapet. Edvard tviholdt på lerret slik at det ikke skulle blåse til sjøs, og skjørtene til småjentene som stod modell blåste nesten over hodet på dem. Det var sannelig ikke rart at Edvard Munch fant inspirasjon på et slikt sted!

Vel fremme på Østbanen skuffet vi oss vei gjennom narkomane og pendlere – to grupperinger som begge kjempet for å oppnå sine mål før den siste reis, men som ikke så ut til å komme seg noen vei i det hele tatt.
Frem og tilbake til jobb/dealeren – opp og ned på bedriftsstigen/rusen.
Vi fant veien til bilutleiefirmaet.
“Hei! Vi skal hente en bil”
“Bla, bla, bla”
“Bla, bla, bla betale”
“Bla, bla, bla kort”
En kort telefon til banken.
Så viser det seg, som et skjebnens sammentreff, at lønna ikke hadde kommet på konto, og samtidig så hadde de siste betalinger blitt trekt (ja, ja, trukket) dobbelt.
“Spenna vil komme inn på kontoen i kveld”, sier banken.
Vi burde jo ha tatt hintet der og da. Når hele verden prøver å fortelle deg: “Bli hjemme. Ikke reis. Dette er ikke noe for deg”, så bør du for hælvete lytte!!
Vel, vi lytta ikke og endte opp med å stresse hjem, pakke fort som faen og løpe ned til bussterminalen for å rekke bussen til Tønsberg.  Vi kom oss til Tønsberg, bare for å oppdage at vi ikke rakk bussen videre, og måtte se oss nødt til å rusle rundt på et kjøpesenter for å slå ihjel en time – ikke akkurat topp underholdning.
Etterhvert ankom vi hotellet. Dama i resepsjonen virka til å bli sur da hun oppdaget at vi hadde gavekort.
“Det skulle dere sagt ifra om ved bestilling”.
“Vi sa ifra per telefon da vi bestilte”.
“Åja”.
I det nesten tomme hotellet valgte hun å gi oss et rom, med utsikt til parkeringsplassen på baksiden, som takk for at vi hadde vært så elskverdige å velge Deres hotell av alle Thon Hotell i Norge.
Vi pakket ut, ga hverandre orgasmer og tok et bad, før vi ruslet bort i hotellets restaurant og satte oss ned ved et vindu. Siden vi ikke kunne se sjøen fra rommet, så måtte vi jo benytte sjansen og nyte utsikten. Tre bord i restauranten var besatt, inkludert vårt. Ved bordet bak meg satt det to par, kledd i de merkeligste kostymer. De to godt over middelaldrende damene, hadde Eli Hagen sveis, mens mennene var kledd i noe slags seiler-, sjømann-, kapteinkostyme med admiralstriper og noe slags gammeldagse gullfargede gardingreier hengende ned fra skuldrene. Faen for et teater!
Etter å ha ventet en lang stund kom den ene servitøren til bordet og ga oss menyer.
Valget falt på henholdsvis sommerkoteletter med bearnaise og salat, og kylling med ris.

Etterhvert dukket maten opp, samtidig med at en kameratgjeng på tre dukket opp i baren. Servitøren forsvant straks bort i baren, da han tydeligvis opererte også som bartender. På et lite hotell så man ofte ha forskjellige roller for at det hele skal fungere, men da er det jo også viktig at man klarer å sjonglere disse rollene, slik at ikke en ball blir liggende død…

Jeg smakte på maten og ble sittende der uten å spise.
“Er det noe galt?” undret min bedre halvdel.
“Uspiselig.” sa jeg.
“Vi kan dele maten min.”
“Nei, jeg venter på servitøren og snakker med han.”

Servitøren, som plutselig ikke var servitør lenger, men bartender, kom aldri tilbake for å forhøre seg om hvordan maten smakte. Men etter et kvarters tid innså servitøren til admiralklovnene på nabobordet at noe var galt, og kom bort til oss.
“Hvordan smakte maten? Er det noe galt?” undret han da han så min fulle tallerken og fruens halvtomme.
“Kotelettene er så salte at jeg kjenner arteriene tette seg for hvert tygg, potetsalaten er iskald, noe som tyder på at dere tar den ut av kjøleskapet i stedet for å lage den fersk ved bestilling. Og av en eller annen uforklarlig grunn velger dere å bruke tørka gressløk på potetsalaten, enda det er sommer og gressløk kan vokse nær sagt hvor som helst. Bearnaisen er noe prefabrikata som er klumpete og kald, og minner mest om babyoppkast. I tillegg er risen til kona tørr, men bortsett fra det så er alt vel” svarte jeg.

“jeg skal gi beskjed til kokken” sa servitøren og beklaget seg.
Kokken kom fra kjøkkenet og jeg ga den samme regla til han.
Det viste seg at bearnaisen kommer fra en stor 5-liters dunk i kjøleskapet, potetsalaten kommer fra kjøleskapet og blir ikke lagd ved bestilling, gressløken var, som antatt, ikke fersk og kotelettene kom dessverre ferdig røkt og saltet…

Vi takket for oss og valgte å forlate restauranten heller enn å få noen nye retter.
Heldigvis at den afrikansk ættede servitøren var meget hjelpsom og hyggelig, ellers hadde besøket blitt en total katastrofe.
Neste dag tittet vi på det tidligere hjemmet til Edvard Munch og spiste en utsøkt fiskesuppe på den lokale puben. Hjemmet til Edvard Munch var ikke verdt inngangspengene… En stresset dame, som skulle være omviser, var opptatt med en gruppe på fire og hennes sønn som løp frem og tilbake og maste om et eller annet, mens vi ble totalt oversett.
Heldigvis for fiskesuppen. Fiskesuppen gjorde det nesten verdt å ta turen til Åsgårdstrand.
Neste gang vi vinner et hotellopphold for to på et valgfritt Thon hotell, reiser vi ikke til Åsgårdstrand…

Mer om mat på bloggens mat sider

Flere restaurant anmeldelser og matrelaterte nyhetssaker:
Posthallen i Oslo slaktes av dagbladet