Dette er en slags restaurant anmeldelse av restauranten til Thon Hotell Åsgårdstrand.
Lykken står den kjekke bi – sies det. Vet ikke helt om det stemmer, men la oss nå anta at det er korrekt. Uansett så hadde vi, i en tacky konkurranse vi var deltagere i, vunnet et helgeopphold på et valgfritt Thon hotell innenfor Norges grenser. Hovedpremien var en reise til India, men vi skulle altså være så heldige å få feriere i Norge.
Valget falt på Åsgårdstrand, da dette er i behagelig nærhet til hovedstaden og vi Osloboere liker oss som kjent ikke for langt unna byen. Om vi da ikke befinner oss i en annen, og større, by. Men Åsgårdstrand er ingen stor by. Før avreise bestemte vi oss for å leie bil, ettersom offentlig transport utenfor Oslos grenser kan være litt av en prøvelse – både fysisk og mentalt. Vi gjorde de nødvendige forberedelser angående leiebilen, og fredag etter at arbeidsuken endelig var overstått, og vi atter kunne se frem til hele to dager i frihet, satte vi kursen mot Oslo S for å hente bilen.
Dette skulle bli en bra helg! “Edvard Munch, here we come!” Hadde hørt løse rykter om at dette Åsgårdstrand skulle være en idyllisk liten by eller noe slikt… Og der vi ruslet nedover Schweigaaardsgate, kunne jeg nesten smake sjøsprøyten og se for meg de små hvite husene som kjempet mot å bli spist av bølgene ytterst i havgapet. Edvard tviholdt på lerret slik at det ikke skulle blåse til sjøs, og skjørtene til småjentene som stod modell blåste nesten over hodet på dem. Det var sannelig ikke rart at Edvard Munch fant inspirasjon på et slikt sted!
Vel fremme på Østbanen skuffet vi oss vei gjennom narkomane og pendlere – to grupperinger som begge kjempet for å oppnå sine mål før den siste reis, men som ikke så ut til å komme seg noen vei i det hele tatt.
Frem og tilbake til jobb/dealeren – opp og ned på bedriftsstigen/rusen.
Vi fant veien til bilutleiefirmaet.
“Hei! Vi skal hente en bil”
“Bla, bla, bla”
“Bla, bla, bla betale”
“Bla, bla, bla kort”
En kort telefon til banken.
Så viser det seg, som et skjebnens sammentreff, at lønna ikke hadde kommet på konto, og samtidig så hadde de siste betalinger blitt trekt (ja, ja, trukket) dobbelt.
“Spenna vil komme inn på kontoen i kveld”, sier banken.
Vi burde jo ha tatt hintet der og da. Når hele verden prøver å fortelle deg: “Bli hjemme. Ikke reis. Dette er ikke noe for deg”, så bør du for hælvete lytte!!
Vel, vi lytta ikke og endte opp med å stresse hjem, pakke fort som faen og løpe ned til bussterminalen for å rekke bussen til Tønsberg. Vi kom oss til Tønsberg, bare for å oppdage at vi ikke rakk bussen videre, og måtte se oss nødt til å rusle rundt på et kjøpesenter for å slå ihjel en time – ikke akkurat topp underholdning.
Etterhvert ankom vi hotellet. Dama i resepsjonen virka til å bli sur da hun oppdaget at vi hadde gavekort.
“Det skulle dere sagt ifra om ved bestilling”.
“Vi sa ifra per telefon da vi bestilte”.
“Åja”.
I det nesten tomme hotellet valgte hun å gi oss et rom, med utsikt til parkeringsplassen på baksiden, som takk for at vi hadde vært så elskverdige å velge Deres hotell av alle Thon Hotell i Norge.
Vi pakket ut, ga hverandre orgasmer og tok et bad, før vi ruslet bort i hotellets restaurant og satte oss ned ved et vindu. Siden vi ikke kunne se sjøen fra rommet, så måtte vi jo benytte sjansen og nyte utsikten. Tre bord i restauranten var besatt, inkludert vårt. Ved bordet bak meg satt det to par, kledd i de merkeligste kostymer. De to godt over middelaldrende damene, hadde Eli Hagen sveis, mens mennene var kledd i noe slags seiler-, sjømann-, kapteinkostyme med admiralstriper og noe slags gammeldagse gullfargede gardingreier hengende ned fra skuldrene. Faen for et teater!
Etter å ha ventet en lang stund kom den ene servitøren til bordet og ga oss menyer.
Valget falt på henholdsvis sommerkoteletter med bearnaise og salat, og kylling med ris.
Etterhvert dukket maten opp, samtidig med at en kameratgjeng på tre dukket opp i baren. Servitøren forsvant straks bort i baren, da han tydeligvis opererte også som bartender. På et lite hotell så man ofte ha forskjellige roller for at det hele skal fungere, men da er det jo også viktig at man klarer å sjonglere disse rollene, slik at ikke en ball blir liggende død…
Jeg smakte på maten og ble sittende der uten å spise.
“Er det noe galt?” undret min bedre halvdel.
“Uspiselig.” sa jeg.
“Vi kan dele maten min.”
“Nei, jeg venter på servitøren og snakker med han.”
Servitøren, som plutselig ikke var servitør lenger, men bartender, kom aldri tilbake for å forhøre seg om hvordan maten smakte. Men etter et kvarters tid innså servitøren til admiralklovnene på nabobordet at noe var galt, og kom bort til oss.
“Hvordan smakte maten? Er det noe galt?” undret han da han så min fulle tallerken og fruens halvtomme.
“Kotelettene er så salte at jeg kjenner arteriene tette seg for hvert tygg, potetsalaten er iskald, noe som tyder på at dere tar den ut av kjøleskapet i stedet for å lage den fersk ved bestilling. Og av en eller annen uforklarlig grunn velger dere å bruke tørka gressløk på potetsalaten, enda det er sommer og gressløk kan vokse nær sagt hvor som helst. Bearnaisen er noe prefabrikata som er klumpete og kald, og minner mest om babyoppkast. I tillegg er risen til kona tørr, men bortsett fra det så er alt vel” svarte jeg.
“jeg skal gi beskjed til kokken” sa servitøren og beklaget seg.
Kokken kom fra kjøkkenet og jeg ga den samme regla til han.
Det viste seg at bearnaisen kommer fra en stor 5-liters dunk i kjøleskapet, potetsalaten kommer fra kjøleskapet og blir ikke lagd ved bestilling, gressløken var, som antatt, ikke fersk og kotelettene kom dessverre ferdig røkt og saltet…
Vi takket for oss og valgte å forlate restauranten heller enn å få noen nye retter.
Heldigvis at den afrikansk ættede servitøren var meget hjelpsom og hyggelig, ellers hadde besøket blitt en total katastrofe.
Neste dag tittet vi på det tidligere hjemmet til Edvard Munch og spiste en utsøkt fiskesuppe på den lokale puben. Hjemmet til Edvard Munch var ikke verdt inngangspengene… En stresset dame, som skulle være omviser, var opptatt med en gruppe på fire og hennes sønn som løp frem og tilbake og maste om et eller annet, mens vi ble totalt oversett.
Heldigvis for fiskesuppen. Fiskesuppen gjorde det nesten verdt å ta turen til Åsgårdstrand.
Neste gang vi vinner et hotellopphold for to på et valgfritt Thon hotell, reiser vi ikke til Åsgårdstrand…
Mer om mat på bloggens mat sider
Flere restaurant anmeldelser og matrelaterte nyhetssaker:
Posthallen i Oslo slaktes av dagbladet
Folket sier: