Det Blå Hølet.

Denne historien utspiller seg og er skrevet på en pub. Denne historien er ikke for barn eller sarte sjeler. Er du barn eller en svak sjel, klikk her.

The Blue Hole

Det blå hølet

The Blue Hole. Det blå hølet. Det nedstemte hull. Valget er ditt. En godt bortgjemt pub, i en av bakgatene til en av bakgatene. Mørkt, som de fleste steder jeg ferdes. Kjellerlokale. Jeg satte meg slik at jeg hadde akvariet i ryggen, et ganske stort akvarium som var innfelt i veggen. Den største fisken var en slags gullfisk, gullfarget ihvertfall. Kanskje rundt 200 gram. De andre fiskene var små fargeløse skapninger med hale og finner. Det var kanskje gullfisk det også, men uten gull. De svømte rundt i tanken totalt uten mål og mening alle sammen. Frem og tilbake. Rundt og rundt. Det var anslagsvis tolv eller tretten gjester i det blå hølet, et par av de neppe eldre en seksten, søtten år.
”Happy Chanukka” får jeg beskjed om i baren.
”Hæ? Jo. Happy Chanukka til deg også. Jeg trenger en øl”
”Sett deg ned så kommer vi bort. Forresten er det happy hour. For hver øl eller drink du kjøper får du en gratis”
”Fett. Gi meg en whisky også. En øl, Kilkenny, og en whisky”
”Is? Vann?”
”Is. Kan jeg låne penn og papir? Også må jeg ha en kopp te, jeg er gjennomfrossen”
”Da får du bare en kopp, happy hour gjelder ikke te”
”Streit nok det, trenger bare en kopp for å få tilbake varmen”
Det var vinter og kaldt. På dagtid lå temperaturen rundt 15-20 grader. Jeg gikk i t-skjorte, lokalbefolkningen gikk pakket inn i gensere og jakker. Stygge dunjakker, svarte frakker, tykke plagg. Sprø mennesker tenkte jeg, sprø turist tenkte de. Servitøren kom bort til bordet med penn, papir, te, whisky med is og en Kilkenny.
”Du betaler når du går”
”Skummelt. Hva om jeg aldri går?”
”Da betaler du når vi kaster deg ut”
”Streit nok det. Da har jeg sikkert fått tilbake varmen”
Planen videre for kvelden var å stikke til en jazzklubb, høre på noe god musikk, spilt live av et eller annet band jeg ikke hadde hørt om og som jeg ikke husker navnet på. Det store ukjente bandet.
Det er jo et velkjent faktum at planer går i vasken, enten det eller til helvete, så jeg ser an hvordan situasjonen utvikler seg utover kvelden tenkte jeg.

Etter en stund kom tre ungdommer og satte seg ved bordet på min høyre hånd, de hadde noen små skalker på hue og et par feite dreadlocks, eller noen flettelignende hårtuster, hengende ved hvert øre.
“Religiøse, ignorante tullinger”, tenkte jeg i min egen ignoranse.

Situasjonen i området er kjent for å være lettere variabel, og siden det var utenfor turistsesongen og noen “terrorister” hadde parkert noen fly i New York 1 måned tidligere, så det var ganske deilig tomt for turister. Møtte en og annen ensom omstreifer. Sjeler som følte seg bedre om de befant seg et annet sted enn i nærheten av sin egen bolig. Feige jævler som ikke orker det repeterende dagliglivet.
Det er bedre å dø enn å være feig som Ghurka soldatene sier.
Mens man venter kan man jo ta nok en øl, det er jo tross alt ikke happy hour hver eneste jævla dag.
Et ungt par kom slentrende inn i det blå hølet. “Finnes det en bar som heter det brune hølet?”, funderte jeg litt på mens de satte seg ved bordet på min venstre hånd. Begge satt seg på samme side av bordet, med ansiktene vendt mot meg. slik at jeg satt og tittet rett frem og de satt og tittet på meg eller guttene som satt rundt bordet ved min høyre side.
”Hva faen? Jeg er da ikke noe å se på, kan de ikke se på noe annet?” tenkte jeg og snudde hue for å titte tilbake. Er det noe folk virkelig misliker så er det å bli tatt på fersken mens de stirrer på noen. Jeg snudde meg for å sjekke, men de så ikke på meg, de var opptatt med hverandre slik forelskede par som oftest er. Også var de opptatt med en sigarett. En sigarett uten fyr.
Ølet, whiskyen, teen, alt sammen, alle glassene ved mitt bord var tømt. Faen!
Bartenderen kom bort etter et lite vink.
”Ja?”

”Mer øl. Mer whisky.”

“Det er allerede på vei.”
Gutten på min venstre hånd gikk mot dassen. Kjæresten hans ble sittende og bartenderen kom bort med min neste dose. Etter noen slurker kom gutten tilbake. Han ga meg en sigg.
”Ta et trekk av denne” sa han.
Jeg strakk meg etter lighteren som lå på bordet.
”Nei! Ikke fyr den opp. Bare ta et trekk”
Jeg tok et trekk.
Hue mitt lettet i noen sekunder og jeg fniste litt før jeg tok et dypt trekk igjen.
Hue lettet i noen sekunder igjen og jeg lo.
”Hahaha”
Latteren til en tåpe. Overrasket latter. Overrasket over hue som lettet.
Bestilte to øl til det unge paret og gikk bort til dem.
”Kan jeg sette meg her?”
”Ja”
Deretter gikk vi igjennom det bedritne tompratet. Bli-kjent-fasen. Hva heter du/dere? Hvor kommer du/dere fra? Hva gjør du/dere? Hva lever du/dere av? Hvorfor gidder vi alt dette? Gir denne samtalen mening? Vil den tilføre livene våre noe som helst?
De het Tamar og Elad. Tamar og Elad kom fra nabolaget.
De var glad for at det fantes konflikter og krig.
Tamar skrev dikt.
”Jasså? Jeg skriver også.”
”Hva skriver du?”

”Dikt, noveller, dritt. Mest dritt”

”Hvorfor skriver du dritt?”
”Jeg skriver om livet”
”Jeg så du satt og skrev der borte. Hva skrev du om?”
”Jeg skrev om dette stedet”
”Og det var dritt?”
”Stedet eller skrivingen?”
”Skrivingen”
”Ja, det vil jeg påstå” sa jeg.
”Hva skriver du? Hva slags dikt?” spurte jeg.
”Jeg har et dikt her”
”Få se”
”Jeg har det i hodet”
”Her er penn og papir, skriv det ned”
”Dette skrev jeg i London” sa hun og rablet i vei.

Autumn night in London
man and woman embrace
beside the calling cards machine.
Autumn night in London
red double deckers crumple
Fallen dry and colorful leaves
say goodnight to the stars, my angel
Autumn night in London
let’s make love till we die.

”Hva var det i sigaretten? Var det poppers?” spurte jeg.
”Ja det var poppers” svarte Elad.
”Sist jeg smakte poppers var vel på Roskildefestivalen. I 1812? Eller kanskje det var 1814? Hvem bryr seg vel om tall? Roskilde i Danmark”
Vi fjaset videre, sugde i vei på poppersen som det skulle vært en slapp kukk og økte bedervelsen ved å drikke flere alkoholenheter. Snakket om løst og fast, skriving, knulling, skole, konflikter og denslags.
”Hva skal dere med militært personell i Norge?” undret Elad.
”Sist det var krig i Norge hang gutta oppe i fjellheimen og ventet på fienden som kom til sjøs så jeg veit da faen. Det er idiotisk”
”Det er jo et lite land”
”Et lite land, men allikevel verdens største barnehage. Vi har lover, regler og direktiver om det meste. Folket skal beskyttes mot seg selv. Vi har snart et direktiv og et utvalg som bestemmer hvordan vi skal tørke oss i ræva. Tørk fra kjønnsorganet og bakover mot rasshølet. Tørk fem ganger, maks sju”
De lo selv om det var ingenting å le av. Kun en pubertal observasjon. Deretter fortalte jeg de om siviltjeneste.
”Du må ikke lære å drepe folk i Norge. Du kan velge om du vil lære å drepe andre menn eller om du heller vil tørke gamle folk eller unger i ræva. Du kan bli bleieskifter eller soldat”
”Hæ?”
”Norge er et fritt land. Et demokrati, og i et demokrati kan du enten tørke eller sleike ræv. Valget er ditt”
Faen. Skallen min kommer til å verke som en fjortenårings motbydelige kviser da jeg våkner på grunn av all poppersen tenkte jeg.

”Har du mer poppers?”

”Ja ikke noe problem”
Bartenderen kom bort med mer whisky og øl og runddansen fortsatte.
Tre sekunders lykkefølelse og tankefrihet ble for lite for meg. Skulle hatt noe heftigere saker. Amfetamin, cola, et eller annet.
”Faen jeg savner Hendrix” sa jeg. ”Gode gamle Jimi. Room full of mirrors. I used to live in a room full of mirrors, all i could see was me”
”Ja Jimi var bra” sa de.
Heldige Hendrix er død, og det er den bedritne pennen jeg har lånt også snart. Kilkenny synger på siste verset og et sceneskifte virker uunngåelig…
“Blir dere med på jazzklubb?”
”Nei, vi skal hjem og knulle”
”Heldige jævler. Jeg skal på jazzklubb, etterpå skal jeg på et slitent hotellrom og ronke. Ronke til jeg faller i søvn”
”Hold kontakten” sa de.
”Ja, ja, ikke noe problem. Jeg er god til denslags.” løy jeg.
”Ikke noe jazz?”
”Ikke noe jazz”
”Få litt mer poppers?”
Vi tok på oss jakker, jeg sugde i meg poppers. De forlot lokalet mens jeg helte i meg resten av whiskyen.
”La fiskene seile sin egen sjø, eller svømme i sin egen tank” tenkte jeg og knipset i glassveggen til akvariet. Fiskene var det nærmeste man kom intelligent liv denne kvelden.
Jeg samlet alle stemmene, bandt de fast i hverandre ved hjelp av et rep. Festet repet fast i mitt hjerte og slapp stemmene. Og slik fløy de meg avsted med sine små vinger inn i natten…

Karin – en kjærlighetshistorie

Hva har Baudelaire, Bukowski og Bibelens skrifter til felles? De er alle ført i pennen med hjelp av kong Alkohol. Bli med på verdenslitteraturens største fylletur, skriver Dagbladet i en interessant artikkel om alkohol i verdenslitteraturen. I denne bloggen finnes det også historier som omhandler fyll, barer og alkoholinntak. Dette er en av disse historiene.

Karin – en kjærlighetshistorie

Noen øyeblikk senere flyttet han seg fra den gode utsiktsplassen, nær utgangen, og bort til selve nerven, bardisken. Foruten den mørkhårede kvinnen som stod bak baren med det sjarmerende smilet, var det tre andre personer i lokalet.
En arabisk utseende mann, en engelskmann med et par usedvanlig store briller, pluss han selv.
Hele lokalet bar preg av mexicansk jalla. Treinteriør, en og annen kaktus, glorete Corona neonlysskilter, samt tequila flaskene som stod linet opp som en eksekusjonspeletong i hylla bak den vakre bartenderen.

”Alle slike steder ser helt like ut, like jævlige”, tenkte han der han satt og drakk av et glass whisky. Pilsglasset var tomt, og bartenderen kom bort og lurte på om han ville ha en ny halvliter. ”Selvfølgelig, kan jeg få bomme en sigg av deg også?”.

Det var flere år siden han hadde sluttet å røyke, men akkurat der og da, det øyeblikket, virket som et godt tidspunkt å falle tilbake på sigarettkarrieren. Det virket som et passende tidspunkt å gjenoppta kampen for kreft.
Han fyrte opp siggen og nøt følelsen av giften som spredde seg i lungene da han iunhalerte det første trekket. Deretter sendte han en tykk og virvlende røykring over bardisken. Ringen gikk i oppløsning da den traff tappekrana med Tuborg og Carlsbergs velkjente logoer.

”Fy faen, så deilig”, tenkte han.

Røyk, pils, livet er bra.

En god del kaffe, en hel masse pils og omtrent en kartong sigaretter senere, da de var nære på å ha løst alle verdensproblemene, spurte araberen:

Vil du møte jenta mi?

Araberen og engelskmannen med de tåpelige brillene satt og diskuterte forretninger. Forbanna dataprat.

”Fylla og forretninger hører ikke sammen, best å holde kjeft”, tenkte han, og slo heller av en prat med bartenderen.
”Bor du på hotellet her?” undret hun.
”Rom 301”
”Første gangen du er her?”
”Antageligvis. Mulig jeg har vært her tidligere, men er sannelig ikke sikker. Får jeg bomme en røyk til av deg?”
”Ja, selvfølgelig. Du røyker mye?”
”Egentlig ikke. Normalt røyker jeg bare hasj, men ingenting betyr noe i den store sammenhengen så derfor har jeg begynt å røyke igjen”.

Et par kom inn og satte seg ved et av bordene. Bartenderen var raskt på plass med en meny og et hyggelig smil. Samtidig mumlet engelskmannen med de tåpelige brillene noe om at han burde gå til sengs, reiste seg, og nærmest ramlet ut av lokalet.

”Ute av synsfeltet, ute av sinn” sa han lavt til seg selv mens han fyrte opp siggen han nettopp hadde bommet, sendte nok en røykring over bardisken og snudde seg mot araberen.

Araberen var velkledd, i dress, iført solbriller, og tygget på en tannpirker og skrev på en laptop.
Selv var han kledd i svart bukse, vinrød genser med tribaltattoo mønster på ermene, en svart kortermet skjorte utenpå. Og han hadde på seg en svart hatt, omtrent en slik som detektivene brukte i de gamle 70-talls detektiv tv-seriene.

”Så, hva er din historie?” Spurte araberen da han tittet opp fra laptopen og to kaffekopper.
”For å gjøre en lang historie kort: Jeg sitter i baren, på en hotellrestaurant, drikker øl og satser på å bli dritings før jeg krabber tilbake til hotellrommet”.
”Interessant”.
”Ja visst faen”.

Det virket nesten som om han var den eneste turisten i området, ikke araberen altså, men han selv. Mer enn tretti mennesker var blitt drept bare de siste to ukene, så de få reisende som befant seg i området nå var antagelig slike som han.

Sære mennesker som ikke fryktet å bli sprengt, eller å bli skutt.
Ikke den verste måten å si farvel på, sikkert ikke den mest behagelige heller.
En bombe, en kule, et bilkræsj, kreft. Det spiller ingen rolle, har tiden først kommet så har den kommet. Desto tidligere, desto bedre.

De satt der en god stund. Folk kom og gikk som statister på et tv-sett. Mennesker i alle former og fasonger. Vakre, stygge, stille, pratsomme, edru, fulle, sultne, bråkete. Mange mennesker, mange historier…
Den eneste personen som utmerket seg i den evige flyten av statister var en mørkhåret, nydelig kvinne som kom sammen med sine foreldre. De satte seg ned og spiste middag, Tapas.

”Perfekt utseende, perfekt kropp, helt utrolig deilig! Synd jeg bare ser henne denne ene gangen i mitt bedritne og meningsløse liv”, tenkte han. Han blunket til henne da hun var på vei ut. Blunket ble besvart med et søtt, sjarmerende smil, og en mild, deilig parfymeduft lå igjen i luften etter henne da hun passerte. I et tiendedels sekund angret han bittert på at han ikke hadde fulgt et av sine utallige innfall: Kastet seg på knærne og bedt hennes far om hennes hånd. Men, han var smertelig klar over at svaret etter stor sannsynlighet ville ha vært et høflig, men bestemt nei. Eller kanskje en beskjed om å dra til helvete?

Han ergret seg også over det faktum at mennesker til stadighet må opptre så jævlig rasjonelt, og diskuterte dette en stund med sin nye arabiske venn, før temaet dreide over til kvinner. Slik det jo ofte gjør når menn møtes, i en bar, på en kafe, eller hvor de enn møtes.

”Hvordan er damene i landet ditt?”, spurte araberen.
”Stort sett blonde”.
”Kult”.
”Nei, blir like lei av det som av alt annet”.
”Lei? Av blondiner?!”.
”Ja visst. Ikke mange mørke skjønnheter hjemme, slik som det er her”.

De to unge herrene satt slik, diskuterte damer, filosofi og politikk.

Du kunne se at han ble litt usikker, og liksom ikke visste helt hva han skulle svare, men en tenkepause og en røykring senere kom svaret:

”Ja, klart jeg vil møte jenta di”.
”Bli med meg”.
”Hvor i helvete skal vi nå?” mumlet han, og fulgte litt motvillig etter araberen.

De gikk bort i gangen og inn en dør, som førte til dassen.
Og der! På en liten dass, i en hotellrestaurant, der møttes de for første gang!

Hennes skjønnhet var ubeskrivelig. Hun var rett og slett noe av det vakreste han noensinne hadde sett! Ja, om mulig, vakrere enn den mørkhårede kvinnen som spiste middag med sine foreldre. Han holdt henne ømt i sine hender og følte en deilig følelse spre seg i kroppen.

En deilig, varm følelse som fikk alle hårene på kroppen til å reise seg, og som fikk hjertet til å pumpe raskere, hardere.

”Ikke bli forelsket nå” sa araberen.
”Hvordan kan jeg ikke bli forelsket i noe så skjønt?”
”Ja, jeg vet hvordan du føler det”.
”Hva er hennes navn?”
”Hun heter Karin”.
”Karin? Det var et vakkert navn. Jeg tror nok jeg er forelsket. Kan jeg prøve en runde?”
”Kanskje en annen dag, ikke i dag, du er for full”.

De stod der en stund, ikke så veldig lenge. Nok til å bli litt kjent med hverandre, føle hverandre, lengte etter hverandre, fysisk og psykisk.
”På tide å si adjø til hverandre nå, dere vil møtes igjen” sa araberen.

Karin var litt kald og tilbakeholdende, men han ga henne allikevel et lite kyss før de gikk tilbake til baren der de satte seg og bestilte en ny runde.

”Hvor mange millimeter?”
”Ni millimeter” svarte araberen.
Og det var historien om Karin.

Les også:
Det blå hølet
Lucky Strike

Lucky Strike

Her er en gammel historie fra den gang Jesus var ung, på narkofylla og befant seg på et hotell i utlandet.
Historien har et vulgært språk, så hvis du er en av moralens voktere, eller mindreårig. Så får du ikke lov til å lese denne historien uten at du har noen ansvarlige mennesker tilstede som kan gi deg støtte og oppfølging etterpå. For å unngå at ditt svake sinn ikke blir skadet for evig.

Lucky Strike

Lucky Strike
Alkoholen hadde kicka inn for lengst. Etter å ha vandret fra pub til pub, den ene mer fancy og mer kvalmende enn den andre, fant jeg tilslutt min brune kneipe. Et slitent sted som var mørkere enn en jævla grotte. Veggene var mørke og interiøret var laget av mørkt tre. Baren var en avlang halvsirkel i mørkt tre og spritflaskene hang som stalakitter i stativer oppunder taket. På den andre siden av halvsirkelen satt det en svær svart fyr med to jenter. Jentene så ut til å være spraylakkerte i trynet med sminke, og de stinket antakeligvis av det siste eller nest siste merket av en eller annen billig drittparfyme. Den svarte fyren blunket til meg og smilte med sitt blendende hvite smil over bardisken. Jeg tenkte Colgate og reklamebransje straks jeg så smilet. Kvalmen steg ved tanken. Det var som sagt jævlig mørkt der inne, og ved enden av baren, den enden som ledet inn i lokalet, var det en trapp opp.
“Den trappen der går faen ikke jeg opp”, tenkte jeg.
Det satt en hvit middelaldrende mann på den andre siden av baren også. Han satt sammen med en kvinne, stakkars jævel, han hadde bare en kvinne. Ja, ja. Det kunne vært verre. Jeg satt der aleine på min side. Bestilte en øl og fikk et glass oliven som tilbehør.
Jeg gikk og satte meg ved et av bordene og gikk tilbake til baren for å spørre om ark.

”Har dere papir?”
”Ja” sa bartenderen og rakte meg en serviett.
”Nei, ark”. Bartenderen rakte meg en liten papirlapp.
”Faen, jeg trenger noe større, har du ikke noe større?”
Bartenderen rakte meg en blokk med papir med pubens logo trykt på alle arkene.
”Ta det du trenger”, sa han.
”Har du penn også?”
”Ja, ja” Han fomlet litt under disken og rakte meg en penn.
Jeg gikk og satte meg ved et bord.

”Faen i hælvete. Det går nesten ikke an å skrive i dette mørket” tenkte jeg og lånte et lys fra et av de tomme bordene. Tomme bord var det nok av, faktisk var jeg den eneste fortapte sjelen som satt ved et bord, så dermed var det nok av lys også. Kunne faen meg lyst opp hele bordet med stearinlys om jeg hadde hatt lyst til det. Puben minnet mer om et diskotek om man hørte på musikken. Masete tekno dundret ut av høyttalerne, tekno og gamle råtne discohits. Det kræsjet helt med resten av stemningen, disco, et mørkt lokale og levende lys, like romantisk som et besøk hos tannlegen…
Vurderte i tre sekunder å løpe skrikende ut av døra med henda over øra, men skjønte at det var forholdsvis poengløst å skape en scene.
“Opptre rasjonelt, uansett hvor mye det strider mot din natur.” Det var mottoet for kvelden. Fem spenn for det mottoet. Sist jeg var på denne pøbben satt jeg også og skrev, i den samme ræva belysningen, muligens fra det samme jævla telyset også, og i den samme sinnstilstanden.

Jim Beam - illustrasjonsfoto

Ikke mye dritt som forandrer seg. Fortsatt like forvirret, belysningen like dempet, interiøret definitivt det samme og pøbben like tom. Ensomheten kom krypende på, slik den kan gjøre når man er i fremmede land, i kjente land, i fremmede eller kjente byer eller hvor faen man befinner seg. Ensomheten finner deg alltid, nyter ikke å rømme fra den. Den kommer sikkert som fluene til hundemøkk.

”Slapp av! Vennene dine er her” sa jeg til meg selv.

Og det var de. Alle vennene mine var der. Jack, Jim, Jose. Alle disse folkene jeg kjente så godt de hang der, oppunder taket, innenfor bardisken. Alle vennene mine var der ja. Demonene var der de også. Den svarte karen med to jenter, den ensomme karen med bare ei jente, bartenderen og meg uten noen kvinnfolk i det hele tatt.
Jim… Det var lenge siden jeg hadde hilst på Jim. Sist gang jeg møtte Jim var på hybelen under skoletiden.
Vi satt og hørte på Velvet Underground, Jim og jeg. Plutselig gikk vi til sengs, Jim og jeg. Fy Faen! Følte meg som en forpult kjeks da jeg våknet. Tørr og usmakelig med et kvalmende fyll på innsiden som presset på for å komme ut. Ut kom det. Gårsdagens middagsrester, Jim og hele røkla.

Jim Beam

Nei, faen. Takke seg til en pils, et mørkt lokale og et glass oliven. Drit i Jim. I hvert fall inntil videre.
Etter noen pils begynte jeg å savne Jim.
”Faen ta, vi har da hatt våre stunder”, tenkte jeg og stakk bort i baren for å hilse på.
“Jim Beam” sa jeg til bartenderen.
”Med is?”
”Ja, hvorfor ikke”.
Nå er det slik at is ødelegger smaken på whiskyen, men Jim Beam er jo bourbon, så det spilte ingen rolle.

Etter noen bourbon og pils følte jeg meg pigg nok til å ta en tur utenfor. Angsten var druknet, i alle fall midlertidig. Snublet litt rundt i den ukjente byen og gjorde det jeg følte for der og da. Ramlet rundt og var åndssvak for det meste. Ved halv fire tiden var jeg tilbake på hotellrommet.

”Hælvete, jeg lukter hore” sa jeg høyt til meg selv.
Jeg lukta som faen. Du vet, billig parfyme. Ikke billig som noe drit i en eller annen jævla bestillingskatalog, men noe mye verre. Etter nervene kommer pulsen. Hele lukta, hele sanseopplevelsen kommer fra pulsen, men først kommer pulsen. Hadde nemlig vært ute for å sjekke pulsen.
”Ikke faen om det her lukter pulsen, dette lukter horehus” sa jeg høyt. Fortsatt til meg selv.
Jeg la meg ned på gulvet og lo.
Ikke en herlig trillende latter, men en latter som kommer fra en sinnsyk mann.
Denslags latter man får etter å ha sjekket pulsen på en storby og etter at man tar seg selv i å vase rundt på et hotellrom og snakke med seg selv.

”Hahahahahaaaaaaaaaa!!!!!” Jeg skreik.
Tente en røyk og skreik litt til. Fortsatt liggende på gulvet. Der lå jeg på et jævla hotellrom og stinket billig drittparfyme.
En samtale fra tidligere på kvelden kom på besøk i mitt vage minne.
”My name is Lucky”
”Like in Lucky Strike?”

“For faen jeg skal knulle deg”, tenkte jeg der jeg lå på gulvet.

Så sovnet jeg. Den evige jævla søvnen…

Lucky Strike