Det hendte i de dager da man var arbeidsledig og hjemløs…
Illustrasjonsfoto: Scena.org - Sidemart Grocery
Nok en gang våknet jeg opp med en dundrende hodepine. Ikke den vanlige hodepinen. Det var noe eget ved denne. Noe helt spesielt og særegent. Vage minner om gårsdagen, noe med naboene og sprit, dukket opp…
Et vått håndkle lå ved siden av sengen, et slags fysisk minne om en tur i badekaret eller dusjen. Lisa Ekdahl ville nok ha sagt; ”Hvem vet? Ikke du. Hvem vet? Ikke jeg”. Men mest sannsynlig ville hun antakeligvis ha sagt det på svensk. Og om jeg hadde hørt henne si det, så hadde jeg skrudd av radioen fort som faen fr å slippe å høre skrålet hennes.
Denne hodepinen ja. Det var noe eksepsjonelt ved den.
Butikken var neste destinasjon, dagens store opplegg kan man vel kalle det. Et slags høydepunkt, og samtidig et anti-klimaks… Fy faen for et liv!
Avis
Egg
Jus…
Bacon
Sjokolademelk
Brus.
”Lettere å huske hva man skal handle om det er en slags poesi i hele dritten”, tenkte jeg.
Jeg kledde på meg klærne som lå slengt rundt i huset og tok på meg en hatt for å skjule hodepinen.
”Dette burde funke. Ingen merker noe nå. Galskapen blir lukket inne”, “Kanskje de merker galskapen, men de ser i alle fall ikke blodet i bakhue”.
Det var der den eksepsjonelle hodepinen kom fra. Fra et høl bak i hue. Men hvor faen kom dette hølet fra? Dette slags sorte/røde hullet. Vinrødt. Som Jesu blod. Hva faen gjorde Jesus i bakhue mitt? Det lå noe glasskår utenfor badet, et bilde var blitt knust. Og i gangen lå de store svarte messing lysestakene veltet…
I en slik situasjon ville noen ha spurt seg selv; ”Hva ville Jesus ha gjort?”. Jeg spurte meg selv; ”Hva faen har Jesus gjort?”, og sist, men ikke jævla faens minst; ”Hvorfor har han gjort det? Jævla raddis!”.
Jeg hadde i alle fall ikke gjort det, så da måtte det ha vært Jesus som gjorde det… Greit å ha noen å skylde på… Kanskje det var noen som hadde slått meg i bakhue med en av messing lysestakene? Forpulte faen! Skinnhellige jævel! Kommer her og slår meg ned i fylla! Hva hendte med moral? Hvor ble den av? Hva hendte med bakhue mitt?
“Hvis synderen er på butikken så skal jeg banke hele typen”, tenkte jeg mens jeg forestilte meg det helvetes rabalderet og teateret det ville bli i butikken.
”Lettere å huske hva man skal handle om det er en slags poesi i hele dritten”.
Jada. Sikkert.
For å være på den sikre siden skrev jeg ned hele regla.
Avis
Egg
Jus…
Bacon
Sjokolademelk
Brus.
“Hva faen var denne smerten i ryggen egentlig? Og hvorfor må man holde på med denne butikk gåingen til enhver tid? Det virker da totalt uten mening å gi mennesker papir meden slags tenkt verdi i bytte for mat, som man trenger for å overleve. Mennesker er surrealistiske skapninger. For øvrig virker det da også totalt uten mening å ha vondt i ryggen. Kanskje det hang sammen med blodet i hue? Om Jesus virkelig var så kul som folk påstår, hvorfor avskaffet han ikke hele det økonomiske systemet mens han først var her?” Slike ting funderte jeg på mens jeg dro bena etter meg bortover gata på vei til butikken.
Butikken. Et slags surrealistisk sted. Konsentrert galskap. Velg ut ditt døde favoritt dyr, din favoritt grønnsak, noe å drikke, husk å levere papir eller fikle med et plastkort før du forlater åstedet. De kaller det tyveri om du ikke gjør det. Kanskje du får en bot, ja til og med havner i fengsel? Da frarøver de deg din såkalte frihet. Frihet må man betale for. I det evinnelige later det som. Mennesker… jeg kan ikke gjøre annet enn å ta avstand fra deres liv og leven.
Hva med å bruke gråstein isteden? Det er like meningsfullt som penger.
Bare litt kjipere å drasse rundt på… Men desto lettere for en bedagelig anlagt mann å få tak i…
Et fjes fra barndommen dukket opp på butikken. En slik situasjon krever som oftest noe tomprat, og dette var intet unntak. For å unngå den vanlige regla, passet jeg på å ikke svare for oppmuntrende. Jeg ville jo ikke bli stående der på tomprat over lengre tid. Bare tanken på det var energikrevende.
”Jasså. Hjemme en tur?”
”Jo da.”
”Bor du her nå eller?”
”Ja, på sett og vis. Har ikke noe sted å bo egentlig. Er en slags omstreifende hjemløs faen. Hva med deg?”
”Nei, er bare her på besøk. Bor ikke her lenger.”
“Har egentlig flytta jeg og, men er bare hjemløs, lat og blakk og leiter etter jobb.”
”Hvor lenge skal du bo her?” ville dette fjeset fra barndommen vite.
”Jeg vet ikke. You never know with a crazy man”, svarte jeg, og la til “faen, jeg må drite. Må handle først.”
“Ja, ja,” sa han med en lattermild tone og smilte sitt nedlatende, sleske smil, som om han liksom forsøkte å signalisere at han var bedre enn meg, “vi snakkes da”.
“Sug meg i ræva” tenkte jeg, og tenkte over om jeg faktisk måtte drite i det hele tatt.
Jeg måtte ikke det.
Lengtet tilbake til Oslo, men måtte ordne meg en jobb først, eller et sted å bo.
Oslo er greit nok det, men det er vel ikke akkurat paradis på jord – Norges største landsby.
Skjenkering, stengetider, bompengering, fantasirike priser på boliger. Moralens høyborg. Moralens voktere har tatt kontrollen over landet, og folket ser ut til ikke å bry seg nevneverdig. De bare surmuler litt, eller kanskje de er fornøyd med tingenes tilstand? Ikke faen om jeg vet. Når jeg blir diktator skal det bli bedre tider! Da kan moralens voktere sitte hjemme og passe på sin egen moral, så kan vi skruppelløse passe på moralen vår selv. Om gud skulle ha noe å klage på, så får vi ta det opp med han når den tid kommer.
Uansett mente nok ikke Jesus og gjengen at vi alle skulle traske rundt her og kjede oss i hjel…
Sannheten er vel at jeg ville dratt på flekken om jeg hadde noe sted å dra. Finnes det et sted en sær og til tider forfylla jævel er velkommen? Ich bin Der Teufel.
Jeg kjeder meg på bygda. Jeg kjeder meg i Oslo også.
Det er så jævlig kaldt overalt. Om sommeren er det nesten ålreit temperatur.
Kulde er generelt kjedelig. Sommeren er heldigvis i anmarsj, akkurat som om det vil gi meg et sted å bo…
Fordelen med Oslo er at det i alle fall er et mangfold der.
Fordelen med sommeren er at man kan henge i parken med venner, gitar og 3-liter vin.
Må bare ordne en jævla jobb først.
Etter handleturen.
Folket sier: